I «Sleight of hand» får Maiko Nishino og Douwe Dekkers vist seg som nesten overjordisk gode dansere.

Herlig kveld med Leon og Lightfoot

En kveld med León og Lightfoot består av tre ganske ulike koreografier, alle like fengende som en riktig god poplåt.

 

5

DANS

«En kveld med León og Lightfoot»

Av Sol León og Paul Lightfoot

Nasjonalballetten/DNO&B, Hovedscnenen

Koreografene Sol León og Paul Lightfoot gjorde braksuskess i Norge i 2005, noe som må betraktes som en sjeldenhet innenfor moderne ballett. Årets León/Lightfoot-forestilling med Nasjonalballetten, «En kveld med Leon og Lightfoot», bekrefter bare hvilken suksessoppskrift disse to koreografene sitter på. For her serveres vi tre koreografier som kanskje kan betraktes som den moderne ballettens noe avanserte poplåter. Så fengende! De krever ikke nødvendigvis så mye av betrakteren, de er rause og åpne i uttrykket, spiller på umiddelbare følelser, og allikevel sitter man igjen med noe mer enn bare en overfladisk opplevelse.

Blant de tre koreografiene er det kveldens andre, «Sleight of hand», om gjør størst inntrykk. Når León og Lightfoots styrke er å skape følelser og stemning med sine verk, er det så deilig at de tar det helt ut som her. Scenerommet er mørkt, en mann og en kvinne rager høyt over scenen som på stylter, mens menn i kapper fører tankene hen på trollmenn og illusjonister. Veggene heises opp og ned, som om vi er i en eske som åpnes og lukkes, og scenebildet er stadig preget av symmetri, noe som utrolig nok skaper en suggererende opplevelse. I musikken av Philip Glass er det som om noe står på spill. I alt dette mystiske, mørke og tiltrekkende finner et par (Maiko Nishino og Douwe Dekkers) hverandre, forsvinner så og finner hverandre igjen. Og som om ikke koreografiens suggererende univers skulle være imponerende nok, så får Nishino og Dekkers i denne koreografien virkelig vist seg som de nesten overjordisk gode danserne de er. Dette er storveis!

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Koreografien «Sad case,» som åpner hele ballet, viser først og fremst i hvor stor grad musikkvalg har noe å si for dansens helhetlige uttrykk. Her er det herlige rytmer av meksikansk populærmusikk som følger ballettens noe primitive preg. Dermed ser man i denne dansen for seg jungel, aper, elefanter, sterk sol og en nesten uutholdelig hete. Det er som om akkurat denne musikken henter ut disse bildene av dansernes bevegelser. Et annet musikalsk uttrykk ville bidratt til en helt annen opplevelse, helt andre bilder.

I kveldens siste koreografi, «Same difference», spilles det på det absurde, og det er ikke vanskelig å se linjene til Samuel Beckett i scenografi og handling. Det er også nærliggende å sammenligne denne koreografien med en film splittet opp i ulike scener som spilles simultant og i vilkårlig rekkefølge. Danserne har ulike roller og spiller ut et slags drama hvor de aldri møtes, med unntak av nok et vidunderlig og ekstremt dyktig par mot slutten (Stine Østvold og Philip Currell). Men utover det er hver enkelt alene for seg selv, og det ensomme mennesket får her sitt rom blant andre ensomme mennesker.

Nederlands Dans Theater, hvor kveldens koreografer har sitt utspring, har fostret uhyre mange av de ledende navnene innen moderne dans. Men akkurat León og Lightfoot har et eget tak på publikum, og selv for den som ikke ser mye dans, vil jeg tro at årets forestilling med Nasjonalballetten vil kunne være en rik opplevelse.