Annonse
– Barn er barn, de lar fantasien skape magien på samme måte som barna noen hundre meter bortenfor opplever magien i Disneyworld, sier filmskaper Sean Baker om motellfamiliene i Orlando. Her Bria Vinaite som alenemoren Halley og Brooklynn Kimberly Prince som Moonee. FOTO: NORSK FILMDISTRIBUSJON

Her må barna skape magien selv

Filmskaper Sean Baker ble sjokkert over å høre hvordan hjemløse småbarnsfamilier bodde på moteller i skyggen av rikdommens USA. Resultatet ble filmen «The Florida Project».

Annonse
Kultur

CANNES (Dagsavisen): – Vi filmet i Florida, som er en rød stat, omtrent seks måneder forut for presidentvalget. Men allerede da skjønte vi på bevegelsen blant vanlige folk og de fattigste at Donald Trump lå an til å gjøre det godt. Og nettopp de som stemte på han er de som er mest presset, de som lever fra hånd til munn og er fanget i undergrunnsøkonomien som blir stadig mer vesentlig blant USAs fattige, sier Sean Baker til Dagsavisen.

Oscar-nominerte «The Florida Project» har norsk kinopremiere denne helgen. Den forteller om den stadig voksende gruppen hjemløse som søker tilflukt i de shabby motellene som ligger rundt storbyene og turistmagneter som fornøyelsesparken Walt Disney World i Orlando. Her bor barnefamilier og andre og klamrer seg til fire vegger i håpløsheten, som i det virkelige motellet Magic Castle som danner rammen rundt «The Florida Project», en film som går tett på virkeligheten til tross for at den forteller fiktive historier.

Ingen utvei

– Det virkelige alarmerende er at denne folkegruppen var så desperate at de etter åtte år med Obama-styre ikke så noen annen utvei enn å velge Trump, sier Baker.

– Jeg fikk vite om disse motellene ved en tilfeldighet, og ble umiddelbart sjokkert over å høre at det bor hjemløse barnefamilier på fast basis på disse stedene fordi det for dem er siste utpost før gata. Jeg gjorde litt detektivvirksomhet på egen hånd, og oppdaget at disse barna blir overlatt til seg selv mens foreldrene jobber eller er fraværende på grunn av sin livsstil. Det ironiske er at skyggen fra tårnene på slottet i Disneyworld bokstavelig talt treffer dette motellet som heter Magic Castle. Det er nesten for godt til å være sant, sier Baker, som også tidligere har laget film om de svakeste på USAs rangstige, som transpersonene han portretterer på skråplanet i filmen «Tangerine».

– Med tanke på den må jo de sosiale forholdene disse familiene lever under vært et åpenbart prosjekt for deg?

– Ja, det har blitt skrevet noen artikler om fenomenet som har påpekt den samme ironien over at noen av de mest fattige barna i USA bort i et magisk slott. Det ble også laget en dokumentarfilm fra et lignende motell på vestkysten, og da forsto jeg at dette motellivet er et nasjonalt problem. Slik lever familier i dag, og jo mer vi lærte om det så forsto vi omfanget av hvordan disse hjemløse familiene lever fra dag til dag i disse motellene, uten noen form for sikkerhet, lutfattige og med utkastelsen hengende over hodet. Dette er ikke unikt for Orlando, det er et nasjonalt traume som ties i hjel, og de familiene det gjelder ønsker ikke å bruke stemmen fordi situasjonen de lever under er forbundet med skam. Flere av de man ser i filmen er en del av det opprinnelige miljøet, og noen av dem bor faktisk på motellene. For oss var det aldri naturlig å gi noen av dem almisser, men vi kunne gi dem jobb i den tida vi var der, sier Baker.

Willem Dafoe

Bortsett fra Willem Dafoe i rollen som beskyttende og varmhjertet motellbestyrer, benytter Baker seg utelukkende av barn og unge som aldri har stått foran et kamera før. Nå er Willem Dafoe storfavoritt til å vinne Oscar for rollen i filmen, som har mottatt flere nominasjoner.

– Willem Dafoe gjorde innspillingen til en stor opplevelse. Han var til enorm hjelp i scenene med alle barna og amatørene som er i filmen. Han kom tidlig på plass og dro rundt og møtte motellbestyrere som faktisk var villige til å snakke med han. Da han kom tilbake til oss var han oppsatt på å være med å forme sin egen rollefigur, visste hva slags skjorte han skulle ha, hvilket klokkemerke han måtte bære, solbriller, alle de små detaljene som til sammen skaper selveste «Florida-mannen». Og han fikk alle de andre til å føle seg trygge i sine roller, sier Baker og peker blant annet på Bria Vinaite, som spiller alenemoren Halley.

Halleys seks år gamle datter Moonee, spilt av Brooklynn Kimberly Prince, blir filmens hovedperson, en sprudlende jente som nærmest alene sørger for at filmen tross det dystre temaet blir en dels morsom feelgood-opplevelse med troverdige figurer av kjøtt og blod.

– Historien tegner seg jo annerledes fra barnas side. Barn er barn, og uavhengig av bakgrunnen har de det morsomt, de leker på parkeringsplassene, i korridorene og i bakgårdene hvor de lar fantasien skape magien på samme måte som barna noen hundre meter bortenfor opplever magien i Disneyworld. Det var noe av det essensielle i historien for oss, sier Baker, som samtidig uttrykker stor frustrasjon over enkelte toneangivende anmeldere og kommentatorer som synes beskrivelsen av moren Halleys utsvevende liv er umoralsk og upassende.

Dobbeltmoral

– Det er amerikansk dobbeltmoral på sitt verste. Haley er en 22 år gammel uutdannet alenemor som er hensatt til undergrunnsøkonomien, uten familie og som sannsynligvis setter barnet sitt i stor fare. Hun har ingen andre utveier enn de dårlige valgene hun tvinges til å ta. Vi møtte den virkelige «Halley» flere ganger under arbeidet med filmen, og de som har problemer med å godta at slike som Halley faktisk finnes, og har det mye verre enn de vi har innlemmet i vår historie, skulle jeg gjerne fortalt et ord eller to. Disse menneskene er utsatt for kriminelle organisasjoner og de er stadig i fare for å komme i en posisjon hvor de utnyttes seksuelt av bakmenn, sier Baker.

Hans forrige film «Tangerine» handlet om nettopp transseksuelle gateprostituerte fra virkeligheten, som Baker kom tett innpå med kameraet. Filmen fikk mye oppmerksomhet for at den var filmet utelukkende på et mobilkamera, men den virkelige sensasjonen besto i hvordan han med respekt og kunnskap skildret et hardt og brutalt miljø.

– «Tangerine» fulgte det man kan kalle tradisjonelle sexarbeidere som arbeider fra gatenivå, men det vi ser gjennom denne oppblomstringen av hjemløse som klamrer seg fast til motellene som siste skanse før de settes på gaten, er at sexsalget selvfølgelig følger med. På mange vis mer brutalt enn i de tradisjonelle miljøene. Her er det mennesker i alle aldre som blir utnyttet av turister og mennesker som tiltrekkes av de aller svakeste. Om filmen kan sette søkelyset på deres situasjon, har jeg lykkes, fastslår Baker.

Annonse