Kultur

Her er årets mest interessante julehefter

Donald Duck drar til Svalbard, og Donald Trump får et helt hefte. Men hvilke er verdt å bruke tiden din på? Dagsavisens tegneserieanmelder guider deg til årets beste julehefter.

Bilde 1 av 4

De mange juleheftene kommer i to typer, i hovedsak. På den ene siden har du opptrykkene av gamle serier. Det vitner om hvor liten relevans mange av dem har, at vi ser lite til dem mellom hver førjul. Så har du de som presenterer noe nylaget. Det sier litt om juleheftenes posisjon i norske stuer at den siste kategorien nesten utelukkende er laget av norske serieskapere. Dagsavisens tegneserieanmelder bryr seg mest om disse, og finner lite av interesse i de gamle delene i et Smørbukk-hefte. Selv bestselgere som Pondus kan hun gjerne la ligge, siden stripene der gjerne føles som noe hun har lest før. Ganske mange ganger. Her er tegneserieheftene som skiller seg fra mengden ut fra kvalitet eller originalitet.

3

«Donalds Glade Jul»
Av diverse

###

Med tittel til forveksling lik en Disney-utgivelse og forside lik et fordreid TIMES-blad, oser det satire allerede av det glinsende portrettet på omslaget. En samling vitsetegninger, minihistorier og tolkninger av Trumps utrolige krumspring av forskjellige norske tegnere, kjente og mindre kjente. Pluss i margen for at de bidrar til satirens utvikling og snur opp-ned på konseptet julehefte. Dog får anmelderen lyst til å vurdere dette gruppearbeidet med «Dere har forstått oppgaven, men kunne tolket den litt mindre bokstavelig.» Jeg kjenner meg som en tilskuer på en revy med ett tema i samtlige numre, som i tillegg har varierende kvalitet. Det jobber også litt mot dem at poenger som går igjen («Grab them by the pussy» ...) for lengst er overgått av nye, utrolige sitater fra POTUS. Ideene med nye koblinger eller lag er dem som fremstår friskest: Som når Øyvind Langdalen tegner Trumps ego inn i en scene fra filmen «Love, Actually».

5

Donald

«Smeltepunkt Svalbard»
Av Arild Midthun

Donald og guttene i Norge er blitt en moderne tradisjon blant de mange Disney-juleheftene. Disse nylagde historiene skapes av Arild Midthun, som i år frakter våre venner til Svalbard og isen over Arktis. ILLUSTRASJON FRA HEFTET/EGMONT

Å plassere Donald og guttene på norske steder er nå en moderne tradisjon i ett av de mange Disney-juleheftene. Disse nylagde historiene tegnes – og skrives – av den produktive Arild Midthun. I år frakter Petter Smart Ole, Dole, Doffen og onkelen deres til Svalbard og isen over Arktis. Midthun formidler om verdens frølager, samfunnet i Longyearbyen og den tradisjonelle julenissen kjapt og originalt. I mange Donald-historier der Ole, Dole, Doffen skal løse en oppgave ligger samvittigheten for verdens tilstand synlig i historien, og denne gang tematiseres den uten klisjeer: Mystiske huller med issmelting i Arktis er en ren skurkestrek, og ikke én gang nevnes ordet «klimaendringer». Som så ofte tegnes en norsk kjendis inn som cameo, såvel som en disneysk erkeskurk. Jeg har sett Donald på norsk fiffigere før, men detaljene og smidigheten gjør «Smeltepunkt Svalbard» til et julehefte jeg ville brukt penger på i år.

4

Lunch
«Sprø svor»
av Børge Lund

Børge Lunds timing er eksepsjonell, både i stripene og i den litt lengre julehistorien fra kontoret der Kjell, Nico og de andre nijobber bare for at flest prosjekter skal forsvinne opp i røyk. Nok av Norges mange kontorrotter kan kjenne seg igjen, og har sikret denne norske seriens suksess så langt. Som en av mange fans har jeg foretrukket Lunds julehefter i en skog av uoriginaliteter. Kanskje er jeg litt for godt vant, når jeg i år savner det ekstra lille krumspringet ut i total galskap i hovedhistorien her. Den starter med at kontorets beste unnasluntrer Kjell vil fete opp en gris til jul. Men hvor svoren til slutt dukker opp fra er passe snurrig. Voksenhumor nok til at du blar om i en viss han-gjorde-hva??-spenning.

5

Krügher & Krogh
«Brennpunkt Oslo»
Av Ronald Kabícek, Endre Skandfer
og Bjarte Agdestein

###

Ingen regel uten unntak når jeg forfekter at heftene bør inneholde nye serier. For årets beste norske julehefte er en gammel historie. Jacob Krüger og Otto Krogh er spesialagenter i et nydelig gjengitt Oslo på 60-tallet. Når en hel isbil dukker opp, strippet for farger, på mystisk vis i toppen av et tårn på Akershus festning, følger de uforklarlige spor over hele byen som fører dem tett på både internasjonale og hjemlige historiske personer. Mens album nummer to fikk godt skussmål her i avisa da det kom ut i høst, kommer altså nå den første historien, fra debuten i 2014, i softcover. Dette er egentlig det eneste blant juleheftene jeg har lest i denne runden jeg ville gitt bort som rimelig vennegave. Historien er lang, godt fortalt og tegnet, og spennende. Både utførelse og historie er gode grunner til å bruke rundt halvparten av det «Brennpunkt Oslo» kostet første gang den kom ut.

3

Kjell Aukrusts Jul:
«Flåklypa 2018»
Av Haakon W. Isachsen og
Thierry Capezzone

Både opprinnelige Aukrust-typer og nye tilskudd opptrer i en mangslungen historie som tar oss opp på vidda og til høye himler. Jeg applauderer at serieskaperne er tro mot den laftede følelsen i Aukrust-universet samtidig som de får inn satire på norsk samtid. En sjarlatan av en grisk misjonær ved navn «Hønevold» opptrer, for eksempel. Fantasirikdommen er stor. Allikevel: noen av de umiddelbare empati- og antipatitriggerne som burde fulgt kjente karakterer, som Solan, Emanuel Desperado og Blodstrupmoen, over i rutene mangler. Mer tid og rom mellom de mange slagene kunne hjulpet.

4

NORDLYS
«Skattejakten»
Av Malin Falch

Mystikk, vakre mennesker og dyr – passende for barn og deres eldre familiemedlemmer å bla i. Historien starter med at sjuåringen Sonja får gåter på lapper fra onkelen sin til jul, og er koselig nok, men mangler litt spenning og en skikkelig forløsning. Heftet inneholder også smakebit fra den andre boka i føljetongen Nordlys, som historien om Sonja er biprodukt av. Utdraget framstår umiddelbart mer forseggjort enn hovedhistorien. Uansett er det kult at vi har et fantasyunivers bygget på norske historiske røtter, laget av et ungt talent med grep om karakterer og eventyrfølelsen: Hvem trenger «Frost», når vi har Malin Falch?

3

Nemi – Julen 2018
Av Lise Myhre

###

Nemi, Nemi, Nemi. Hun går og går og ofte er det de samme poengene, føles det som. Fire sider i starten i svart-hvitt skiller seg ut; de to første illustrerer et dikt av Inger Hagerup, som understøtter den melankolske lev-mens-du-kan-ethosen i Nemi-universet. Side tre og fire er i samme tone, men helt og holdent Lise Myhres eget. Begge fungerer helt OK, ikke minst vil jeg tro de treffer Nemis ganske distinkte målgruppe.

2

Kollektivet – Julen 2018
Av Torbjørn Lien

Er ikke juleølen sterk nok kan den alltids blandes ut med hjemmebrent. Det går ille. Heftet inneholder også noen forventede vitser om den lesbiske butchen, blondina, muslimen og den kristne, samt den sedvanlige smakløse sjekkinga begått av det bleke metalhuet Ronny. Uten overraskelser eller elegant strek, er ikke «Kollektivet» min kopp julekarsk.

Mer fra Dagsavisen