Siri Aurdal og Eline Mugaas (til venstre) har gjenskapt Siris bølgeskulpturer fra 1969 i overlyssalen på Kunstnernes Hus. De inngår i en utstilling som er overraskende vital og som inviterer til publikums medvirkning. FOTO: LARS ELTON

Helt kanon!

Hvem er innenfor og hvem er ute? Den kunstneriske kanon er full av hull, utelatelser og forglemmelser. Nå er det Siri Aurdals tur til å bli dratt fram i lyset. Endelig.

 

KUNST

«Aurdal/Mugaas»

Kunstnernes hus, Oslo, 4/3 – 8/5

Gled dere: «Aurdal/Mugaas» er en enkel utstilling, men den er kanonbra, morsom og fargerik. Neste år runder Siri Aurdal 80, og det er definitivt på høy tid at hun får sin tid i lyset. Hun har hatt det før: På 1960- og 70-tallet var hennes skulpturer stadig i avisene. Men de siste tiårene har hun sklidd ut av offentlighetens interessefelt. Hennes kunstnerskap er blitt glemt til fordel for hennes utrettelige arbeid for sin mors ettermæle, den fremragende tekstilkunstneren Synnøve Anker Aurdal (1908–2000). Siri Aurdals tilbakekomst har ligget i luften i noen år, flere kolleger har sett hennes betydning, og nå skjer det ved hjelp av kunstneren Eline Mugaas og Kunstnernes Hus. Endelig.

Les også: Byen er stor nok for dem begge

Jeg gjentar gjerne ordet «endelig» enda en gang, fordi Siri Aurdals kunstnerskap er av den typen som er evig aktuelt. For det første oppleves skulpturene hennes like vitale og levende i dag som da de ble presentert første gang. For det andre representerer hun et korrektiv til den kanon som fortelles om 60- og 70-tallet, som i all hovedsak består av menn. Siri Aurdal var for eksempel med i kunstnergruppen GRAS, men når historien om den radikale kunstnergruppen gjenfortelles i dag er det fem navn som gjerne trekkes fram, og de er menn alle sammen.

Problemet er at Siri Aurdals skulpturer for lengst er glemt. De offentlige utsmykningene hun fikk utført eksisterer ikke lenger. De er for lengst fjernet og/eller ødelagt. Derfor er denne utstillingen, der arbeidene dokumenteres i en bok og gjenskapes i de flotte overlyssalene på Kunstnernes Hus, så viktig.

«Kanon» er betegnelsen på lister og historiefortolkninger som identifiserer de mest betydningsfulle kunstverkene i en historisk periode. Det ligger i sakens natur at kun noen få blir inkludert i slike lister. Desto større avstanden er i tid, jo lettere er det å glemme alle dem som hadde alternative stemmer, som sto litt på siden og som laget kunst som var et viktig korrektiv til den rådende trend. Til og med folk som sto midt i tida og var ledende aktører i kunstfeltet risikerer å falle utenfor. Kanon trekker gjerne fram dem som var nyskapende, men det er ikke alltid at det er de riktige fornyerne som blir stående som mest betydningsfulle.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Siri Aurdal (født 1937) er en slik kunstner. Hun hadde en relativt kort karriere, men gjorde seg sterkt bemerket i årene før og etter 1970. Viktigst er utstillingen «Omgivelser» i Kunstnernes Hus i 1969, som ironisk nok kom i stand fordi Arnold Haukeland meldte avbud. I ettertid er det han som er blitt stående som disse tiårenes viktigste, modernistiske skulptør. I utstillingen presenterte hun store skulpturer laget av tilpassede rør med en diameter på 114,5 centimeter. Samtidige bilder viser teknikere som klatret til topps oppunder taket i overlyssalen, noe dagens sikkerhetskrav ikke tillater. Til denne utstillingen er skulpturene gjenskapt i den andre overlyssalen, og det er et imponerende skue. Rørene i glassfiberarmert polyester var en ny, norsk oppfinnelse for oljeindustrien (vi hadde akkurat funnet olje i Nordsjøen), og det har vært mulig å rekonstruere skulpturene fordi rørene fortsatt produseres.

Det er Elise Storsveen og Eline Mugaas’ fortjeneste at Siri Aurdal får fortjent oppmerksomhet. Aurdals navn dukket først opp i utstillingen «Hold stenhårdt fast på greia di – Norsk kunst og kvinnekamp 1968–1989», laget av Storsveen og Mugaas til Kunsthall Oslo i 2014. Det er sistnevnte som har gjort forskningsarbeidet forut for denne utstillingen, og hun har samlet dokumentasjonen i en tykk bok. Eline Mugaas er født i 1969, samme år som Aurdal opplevde stor suksess i Kunstnernes Hus. For det var virkelig snakk om en langvarig happening der publikum ble invitert til å skrive og male på skulpturene. Senere fikk hun både første og andre pris i en konkurranse om kunstnerisk utsmykking utlyst av Oslo kommune. Det resulterte blant annet i et oppdrag der hun laget en lekeskulptur – «Havbølger» – til nye Trosterud barneskole, ferdig i 1972.

Den skulpturen ble tatt ned i 1994. Noe av grunnen ligger i det faktum at kommunen forhandlet ned honoraret fra 100.000 til 50.000 kroner. Dermed hadde ikke kunstneren råd til å støpe et fundament for lekeskulpturen. Restene ligger henslengt på en lagertomt. Det manglende vedlikeholdet minner om skjebnen til Candela-skallet som sto i Frognerparken, en annen bemerkelsesverdig skulptur Oslo kommune vanskjøttet. I Kunstnernes Hus er «Bølgelengder» (som Siri Aurdal har valgt å kalle dem nå) gjenreist til fordums prakt. Senere i sommer skal de flyttes til Frognerparken. I den andre overlyssalen suppleres de av «Intervju», en mobil fra 1968. Det er en skulptur bestående av fargede pleksiglassplater som henger fra taket. I likhet med rørskulpturene ble den laget for at du skulle kunne gå inn i den, interagere og leke i og rundt den. På vegger og i montre vises ulike arbeider som supplerer de to hovedverkene. Eline Mugaas viser også fotografier av bylandskap og arkitekturdetaljer, bilder som står meget godt til Siri Aurdals skulpturelle uttrykk.

Denne utstillingen retter opp én av mange unnlatelsessynder i nyere norsk kunsthistorie. Siri Aurdals kunstnerskap var altfor kortvarig, og jeg mener vi har gått glipp av mye. I likhet med Nikolai Astrup-utstillingen i London og Nils Gaups bekjentgjøring av at han skal lage film om Munchs samtidige, Aksel Waldemar Johannessen, er denne utstillingen en viktig korreksjon til vår altfor nær- og sneversynte historieskriving. Siri Aurdals kunstnerskap bekrefter at virkeligheten er mer mangfoldig og har mange flere fasetter enn vi evner å se. Det er en erfaring vi kan ta med oss ut i samtidens kunstlandskap.