3
DANS
«State»
Konsept og koreografi: Ingri Fiksdal
Konsept og dramaturgi: Jonas Corell Petersen
Komponist: Lasse Marhaug
Kostymedesign: Henrik Vibskov.
Utviklet og fremført av: Nuria Guiu Sagarra, Rosalind Goldberg, Rannei Grenne, Jeffrey Young og Louis Schou-Hansen
Musikere: Anja Lauvdal, Heida Johannesdottir Mobeck
Black Box
Ingri Fiksdal (koreograf) og Jonas Corell Petersen (regissør) er to markante aktører innen norsk scenekunst med hvert sitt kraftfulle uttrykk. Man skulle tro at de to sammen skulle kunne skape noe med betydelig slagkraft. Vel, det har de dessverre ikke klart denne gangen. «State» er blitt en ganske tannløs danseforestilling – selv om danserne gjør en knakende god innsats.
Fiksdal og Corell har en tydelig agenda med forestillingen «State», hvis navn er et homonym – et ord med flere betydninger: Stat, tilstand, påstand. Og nettopp forholdet mellom stat og ritual er det som skal utforskes her. Men jeg opplever dessverre ikke forestillingen som noen reell utforskning. Jeg opplever heller at den kaster ut og prøver å påvise en påstand, nemlig at «Ritualer har en oppbyggende, felleskapsdannende effekt i enhver stat (som her betraktes som en tilstand)». Og så blir det med det. Noen ytterligere problematisering finner jeg ikke her. Både koreografien, som tydelig bærer inspirasjon fra ulike rituelle danser, og dansernes tolkning av den, bidrar nettopp til å underbygge påstanden om opprettholdelse av en samfunnsmessig enhet og helhet. Her er det mye flyt og harmoni i bevegelsesmønstrene. Danserne samles ofte i enkle formasjoner som sirkler, V-former, eller opptrer som enkeltstående individer som snurrer om sin egen akse. Det er ingen brudd i ritualene, ingen forstyrrelser eller utfordringer. Alt er samlet og forent. Og det er så kjedelig å se på i lengden. Det må jo skje noe, tenker jeg. Noe som vekker oss, får oss til å stille noen spørsmål, muligens. Men nei.
Det eneste uromomentet i denne forestillingen er lydbildet, som er ekstremt høyt og til tider skjærende. Musikerne er plassert bak på scenen og skaper musikk delvis akustisk, delvis elektronisk. Men lyden er så invaderende. Det rister i stoler og gulv og gjør nesten vondt i kroppen av intense, rytmiske drønn som stadig vekk følger etter hverandre i rask marsjtakt. Kanskje skal dette billedliggjøre en ytre trussel mot danserne, som søker sin trygghet i det rituelle og i fellesskapet. Men for meg som publikummer er det bare slitsomt, selv om det heldigvis deles ut ørepropper i døren.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Dersom jeg kun skulle vurdert danserne i denne forestillingen, ville utfallet blitt langt bedre enn hva jeg hittil har gitt uttrykk for. For det er lite å sette fingeren på her. Alle de fem danserne gjør maksimalt ut av det enkle uttrykket som er gitt, med presisjon, kraft og tydelig aksentuerte bevegelser. Danserne later dessuten til å ha et godt internt gehør for hverandre i gruppen. De følger hverandre usedvanlig bra og jobber samlet som en pustende, levende organisme på scenen. Nydelig!
Henrik Vibskov skal også ha ros for sine effektfulle kostymer; kimonoer, trikoter, skulpturelle skjørt og hatter i beige, turkis og rødt. De skaper en viss spenning og liv i en ellers altfor harmonisk danseforestilling.