4
«Viva Hate»
TV-DRAMA
SVT 1
«Viva Hate» handler om musikk, kjærlighet og store drømmer, og begynner som en særs opplagt og morsom sjarmbombe, når fire tenåringer vil realisere rockefantasien med bandet oppkalt etter Morrisseys første soloalbum, «Viva Hate». De føler seg som Sveriges neste store rockeband, selv om de bare har en låt og må robbe en musikkforretning for å få tak i instrumentene og røykemaskinen de trenger.
Dette er en miniserie som vises på svenske TV1 i romjula, og som skal komme på NRK i løpet av våren: At den anmeldes her og nå skyldes at det også står mange norske krefter bak. Serien er regissert av Jens Lien, Philip Øgaard har filmet den og Sven Nordin dukker opp i en birolle. Den framstår dessuten som den mest interessante dramaserien som går på TV i romjula, så langt byr NRK på «Downton Abbey» og britisk kosekrim.
«Viva Hate» er inspirert av TV-skaperen Peter Birros ungdomstid i Göteborg seint på åttitallet, da byen hadde en stor alternativ musikkscene.
Det er denne arenaen Viva Hate vil innta, og i løpet av serien får de i hvert fall selskap av selveste Thåstrøm. Dermed er det ikke sagt at Viva Hate er noe Imperiet. Men musikklidenskapen har de. Når de har klart å bryte seg inn i musikkforretningen blir hovedpersonen Daniel stående der nølende foran en rekke med gitarer. Skal han velge en Fender eller en Gibson, gå for gitaren idolet i The Cult eller han i The Clash bruker. Det skaper den første av mye musikkfaglig debatt og namedropping mellom Daniel, romantikeren med Sid Vicious-looken og vokalist Morgan, den ambisiøse kynikeren som avgir sterke Johnny Rotten-vibrasjoner.
Pil-vokalistens «Anger is an Energy» er selvsagt mottoet for disse Doc Martens-utstyrte gutta, og de framstilles akkurat så energiske, naive, selvsikre og drømmende som man kan se for seg at rockegutter i myndighetsalder er. Eller, rettere sagt, var i Göteborg for noen tiår siden.
Det er ikke først og fremst Viva Hates musikalske framganger serien handler om, gruppa er inngangen til historien om Daniel, som blir håpløst forelsket i den svært avvisende Fanny, nedbrutt, gryende femininet og etter egen påstand veldig lesbisk. Det stopper ikke Daniel, 18-åringen som har levd mange år (!) i sølibat, sånn som Morrissey, fra å følge hans heftige og desperate følelser. Dialogen de to imellom er morsom og rørende, og den lidenskapelige Daniel er utrolig lett å bli glad i, enten han lærer barnehagebarn på daghjemmet at autoriteter skal hånes, fnyser av Fannys interesse for The Cure, eller belærer en voldsmann om kjærligheten.
Helt til slutten av første episode er jeg sikker på at «Viva Hate» er dette TV-årets D‘Angelo-album, en knallserie som dukker opp etter at alle topp ti-kåringer er unnagjort. For dette er tidvis glødende godt drama, med levende, morsom dialog og bra dynamikk skuespillerne imellom. At serien har fått låne musikk av Morrissey selv, og byr på låter av The Cure og The Cult skaper den rette stemningen og tidskoloritten.
Så langt så bra, men Daniel har en halvbror, den småkriminelle Tommy, som stadig vikler dem inn i trøbbel. Tommy skylder kjeltringen Søren masse penger, og Daniel må hjelpe med å innfri gjelda. Denne Søren er en voldelig psyko, samt ekstrem svak for Björn Afzelius. Han er handlingens mest absurde innslag, en skurke-karikatur som bryter med realismen som ellers omgir Daniel og bandet. Idet Daniel blir med Tommy på nattlige kupp, endrer handlingen karakter, fra å være en heftig romantisering av ungdommelig rockedrøm til actionpreget komedie. Når Azfelius selv dukker opp, er vi godt over i eventyret.
Sjangermiksen fortsetter serien igjennom, den er drama og farse om hverandre, en mixtape hvor kjærlighetsballader og corny energisk poprock kommer litt brått på hverandre. Daniels skråsikre syn på sånt som livet, kjærligheten og dansebandmusikk er spesielt morsomt, og dramaet på sitt mest levende når det er den unge rockpoetens strev etter berømmelse, kjærlighet og aksept som er i fokus.
Historien fungerer også når den er kjøkkenbenkdrama - i scener hvor Daniel forsøker å få den distanserte moren (Lena Endre) til å se ham. Hovedrolleinnehaveren Tom Ljungman overbeviser fullstendig som en gnistrende og ungdommelig blåøyd rocker. Låtene hans er ganske bra de også, de er skrevet av gitarist Ian Persson i The Soundtrack Of Our Lives. «Viva Hate» er kanskje ikke en klassiker, mer en veldig catchy døgnflue.