- Det som er skrevet om norsk filmhistorie er regissørens, skuespillernes og produsentenes historie. Men filmkritikerne er også en del av norsk filmkultur. Og her står Harald Kolstad i en særstilling, fastslår Audun Lindholm, redaktør i litteraturtidsskriftet Vagant.

- Han hadde utrolige filmkunnskaper, kombinert med et veldig engasjement for filmkunsten, og en svært personlig stemme, fastslår Dag Sødtholt, daglig leder i Norsk Filmkritikerlag.

I det kommende nummeret av litteraturtidsskriftet Vagant har Sødtholt en bred 20-siders gjennomgang av Harald Kolstads liv og virke som kritiker. Det utgjør hovedsaken i en temadel om «filmoffentlighet», der den legendariske amerikanske kritikeren Pauline Kael er den andre filmkritikeren som er funnet verdig en egen presentasjon.

«Slakteren»

Harald Kolstad var hovedanmelder for Arbeiderbladet, senere Dagsavisen, i en årrekke. Han var frilanser fra Paris på 70- og 80-tallet, kom tilbake til Oslo i 1987, og ble Arbeiderbladets hovedanmelder for film, musikk og opera på 90-tallet. Kolstads drepende formuleringer gjorde ham elsket av avisleserne og fryktet av filmskaperne, særlig de norske. Han var «usedvanlig kontroversiell som kritiker», og «hatet mot ham i deler av filmmiljøet var enormt», fastslår Sødtholt i Vagant. Da Dagbladet gjorde et større intervju med Harald Kolstad i 1996, var overskriften «Slakteren fra Hasle» (avisen holdt hus på Hasle fram til navneskiftet i 1997). Men med sitt arbeid med Kolstad ønsker Sødtholt å nyansere bildet av ham, og framhever Kolstad som «en utrettelig folkeopplyser»:

- Han var mye mer enn en slakter. Ser man anmeldelsene i sammenheng, ser man at han jevnt over skrev nyansert, forståelsesfullt og avbalansert. Det var ikke noe raseri der, understreker Sødtholt.

- Men han brukte ofte karakterene 1 og 2. For Kolstad var det ikke nok at en film var håndverksmessig bra, om den ikke holdt kunstnerisk mål. Og han kunne være tabloid. Han var glad i spissformuleringer og likte å markere seg. Samtidig var han noe av en ensom ulv i kritikermiljøet. Han deltok sjelden på filmfestivaler.

Antologi

Kolstad var kritiker på fulltid i Dagsavisen fram til 2001, da sviktende helse gjorde at han gikk av. I årene etter skrev han sporadiske spalter for Morgenbladet om klassisk musikk og opera, til han i 2007 fikk en hjerneblødning, som reduserte ham betydelig. Han døde i 2011 hjemme i sin leilighet i Oslo, etter et illebefinnende.

De siste månedene har Dag Sødtholt tilbrakt mye tid i Arbeiderbevegelsens Arkiv, hvor han har gått gjennom og registrert de nærmere 1700 filmanmeldelsene Harald Kolstad skrev for Dagsavisen/Arbeiderbladet. Dette forskningsarbeidet håper Sødtholt og Lindholm å kunne dra nytte av videre, blant annet gjennom det norske filmnettstedet Montages. De håper også å få til en antologi med Kolstads beste anmeldelser.

- Anmeldelsene hans er vel verd å utgi i bokform. Vi undersøker mulighetene for å få det til. Å lese Harald Kolstads anmeldelser er å få et direkte møte med filmhistorien mens den blir til. Man vil gjøre det norske filmpublikum en stor tjeneste ved å gjøre dem tilgjengelige, sier Audun Lindholm, som mener Kolstads anmeldelser har litterære kvaliteter.

- Man kan lese anmeldelsene hans som en dagbok, eller som en roman. Han skriver med eleganse og vidd. Han bøyer og tøyer i språket, til og med i typografien, på måter som neppe ville gått an i dagens standardiserte norske avisspråk, sier Audun Lindholm.

«von» Trier

- Harald Kolstads filmanmeldelser var som en kontinuerlig samtale med seg selv, der han undersøkte sitt eget forhold til film. Han var ofte uenig med gjengs kritikermening om etablerte filmkunstnere som David Lynch eller Lars von Trier, som han ikke kunne fordra, og konsekvent omtalte som Lars «von» Trier. Mens han respekterte film som massemedium og likte gode underholdningsfilmer. Kolstad mente den største synden var å være kjedelig, sier Sødtholt.

- Det er en god cinematisk kvalitet, supplerer Audun Lindholm, og fortsetter:

- I litteraturkritikken kan det noen ganger virke som en dyd å være kjedelig. Da blir Harald Kolstads perspektiv forfriskende. Tekstene hans er bejaende og oppkvikkende.

- Ville brutt gjennom

I dag er det få medier som har ansatt heltids kritikere, som Harald Kolstad. Forholdet mellom medier og publikum, mellom leser og kritiker, har endret seg radikalt siden 80- og 90-tallet, da Harald Kolstad perfeksjonerte sin kritikerstemme. Likevel mener Lindholm og Sødtholt at mediene i dag har noe å lære av Kolstads eksempel:

- Jeg skjønner ikke hvorfor ingen skriver som Harald Kolstad lenger. En stemme som Kolstads ville brutt gjennom mediestøyen også i dag, sier Sødtholt.

- Avisene burde satse mer på å dyrke fram slike egenrådige kritikere som Harald Kolstad. Alternativet er å miste innflytelse til amerikanske filmbloggere, mener Audun Lindholm.

bernt.erik.pedersen@dagsavisen.no

Ga 0 til «Dis»

Da Aune Sands film «Dis» hadde premiere 17. februar 1995, måtte kritiker Harald Kolstad utvide Arbeiderbladets karakterskala - 1 til 6 - med 0. Han nektet å anerkjenne «Dis» som film. Her er den legendariske anmeldelsen:

Filmatisk smog

DIS - EN HISTORIE OM KJÆRLIGHET

Regi, manus, foto, klipp: Aune Sand

Norsk

0

Nullet er vanligvis ikke en del av vår skala av «karakterer». Men hvordan ellers, når «karakter» nå engang skal settes, gi adekvat uttrykk for den oppgitte - om enn litt lattermilde - ergrelse dette usannsynlige produktet vekker hos tilskueren?

«Dis - en historie om kjærlighet» er ikke «en elendig film»; «The River Wild» eller «Noe beroligende» er «elendige filmer»; «Dis» er egentlig ikke en film i det hele tatt, selv ikke av laveste slag. Å gi «Dis» en «ener» ville være å innrømme produktet rett til vurdering qua film; dét er jeg ikke villig til. Derfor nullet.

Hva dreier det seg om? En serie snutter med visuelt særs undermåls amatør-film, uten innhold og mening (og uten synkron lyd eller synkrone dialoger). Opptakene er gjort i Oslo, Kairo, Paris, New York. En håndfull alpete unge mennesker dilter planløst rundt foran kamera, som i en hvilken som helst amatørfilm fra en eller annen pakketur.

Oppå dette er lagt en serie med kommentarer som forteller oss hva Aune Sand tror at filmen han tror han har laget viser, handler om, uttrykker. Vi får vite at de vage silhuettene på lerret elsker, slutter å elske, føler glede, lider, møtes og skilles. Denne naivt pseudo-litterære teksten når himalayiske høyder av pueril pretensjon og dumhet.

I mine nå over tretti år med «parallelt liv» i det franskmennene så poetisk kaller «de mørke saler», «les salles obscures», har jeg kanskje sett ting like ille som «Dis». Men noe verre, aldri.

HARALD KOLSTAD