Kultur

Hedda på skuddhold

«Hedda Gabler» på Torshovteatret er blitt en umåtelig sterk forestilling om å se verden i hvitøyet og sprenge seg ut av andres forventninger.

Dagsavisen anmelder

5

TEATER

«Hedda Gabler»

Av Henrik Ibsen

Regi: Sofia Jupither

Med: Kjersti Botn Sandal, Hermann Sabado, Trond Espen Seim, Benjamin Helstad, Hanna-Maria Vea Grønneberg, Marika Enstad

Torshovteatret

Den svenske instruktøren Sofia Jupither satte for fire år siden opp «Lille Eyolf» på Nationaltheatret med Pia Tjelta og Kåre Conradi. Den oppsetningen blir – fortjent – hentet fram igjen og igjen. Også den en i utgangspunktet klassisk lesning av Ibsens dramatikk, men sett med nye øyne og med et grep om skuespillerne som gir de minste nyanser så mye spillrom at hele dramaet dirrer i møte med dagens tilsvarende problemstillinger.

Det gjør også «Hedda Gabler» på Torshovteatret i tråd med skuespillernes nyanserende tolkninger av personer som bryner seg mot tidløse veivalg. Jupither skreller vekk dulgte antydninger, repetisjoner og fyllord, og gjør «Hedda Gabler» krystallklar hva gjelder destruktive motiver, undertekster, beregnende handlinger og tidligere bindinger.

Les også: Kampen for tilværelsen

Sjelden har vi sett Hedda Gabler så presset i sitt fryktbefengte hjørne som i Jupithers oppsetning. Etter å ha danset seg trett som hun sier, har den vakre og selvsentrerte offisersdatteren manøvrert med kjølig fornuft idet hun har giftet seg med Jørgen Tesman, den tøflete akademikeren som esles til professor. Han var den av hennes tilbedere som insisterte på å få lov til å forsørge henne, og statusen han gir henne skulle borge for frihet. Men etter bryllupsreisen er hun lamslått av den nagende erkjennelsen av hva som ligger i «evig og alltid», mens barnet hun motvillig venter fyller henne med like stor avmakt som mennene rundt henne gjør.

Hedda (Kjersti Botn Sandal) Hermann Sabado og Hanna-Maria Vea Grønneberg.

Hedda (Kjersti Botn Sandal) følger med på Tesman (Hermann Sabado) og Thea (Hanna-Maria Vea Grønneberg). Foto: Erika Hebbert

Tesman-parets nye hjem skulle bli et sted for selskapeligheter, men her gror ikke annet enn ulmende trekanter. Her skal slaget stå, mellom tidligere elskere og rivaler og i Heddas urobesatte indre hvor begjær og seksualitet har dårlige kår. For Tesman, en kjedsomhetens apostel, er Hedda et varp på linje med en støvete bok, men for assessor Brack er hun selve gevinsten i forretningsavtalen. Og så har Tesmans akademiske konkurrent Eilert Løvborg gjenoppstått fra den sikre undergang ved hjelp av Heddas gamle skolerival Thea Elvsted.

Hedda snører sine forvirrede følelser rundt seg selv, sin egen kropp og begjær og mennenes krav om å eie henne, enten som et trofé eller av rent maktbegjær. Hun er en drømmer som våkner til marerittene, og den eneste som elsker henne driver hun i døden i desperasjon etter å finne motet og utslettelsen hun selv søker.

Les også: Et monumentalt sceneløft

Jupither skaper en medrivende og lummer undergangsfølelse, nærmest som i en thriller som nagler deg til setet selv om du vet hva som skal skje og hva som må sies. Virkemidler kan være en skarp kommentar, ubetenksom i øyeblikket men i fortsettelsen giftig og beregnende. En hånd som ubevisst stryker magen, en annen som klapper nærmest umerkelig på sofatrekket. Blunker du, ser du ikke gestens fryktinngytende invitt. Det samme gjelder et kast med nakken, et forskremt blikk, en kjolesplitt som snapper etter luft og en hånd som griper uten å kunne stanses.

En glimrende Kjersti Botn Sandal spiller Hedda som egenrådig og beregnende, et fanget dyr som ser at ringen rundt henne sluttes og utveien er i ferd med å lukkes. Hun er sterk, men krakelerende på en og samme tid. Ved siden av henne et sjeldent godt sammensatt ensemble, hvor Trond Espen Seim stjeler scener som en Brack med beregnende pondus, en udiskutabelt livsfarlig mann som uten skrupler tar det eller den han vil. Hermann Sabado er så skikkelig som Tesman skal være, og gir stykket smått ironiske tilløp til humor, mens Benjamin Helstad som Løvborg står ved stupet. Vaklende foran suksessen slynges han utfor i erkjennelsen av følelsene han og Hedda har for hverandre, men det er Hedda som har fingeren på avtrekkeren i renkespillet som går ut på å ødelegge mellom han og Thea Elvsted. Marika Enstad som tante Julle skaper Hedda tettere, mens Hanna-Maria Vea Grønneberg fint debuterer på Nationaltheatret som en fortvilt, grensesettende og oppviglersk Thea.

Les også: «Spar dame»: Blandet kortstokk

Hele scenedekorasjonen består av en sirkulær og eksklusivt retroutseende sofa og reol i ett, som hentet ut av et Bonytt på tidlig 60-tall. På reolen skåler i teak og glass som for å understreke status og smak innen det evigmoderne og det klassisk elegante. Om man ser bort fra intimiteten Torshovteatret gir, minner tilnærmelsen, Erlend Birkelands scenografi og tidsangivelsen om Aleksander Mørk Eidems gode oppsetning på Stadsteatern i Stockholm som gjestet Ibsenfestivalen for ti år siden, med Helena af Sandberg som Hedda. Den lekre scenografien gir et skinn av den perfeksjonen persongalleriet søker, men aldri finner.

Les også: Maurstads intense gamle Peer Gynt

Sofia Jupithers «Hedda Gabler» er totalt skånet for distanse og innhyllende, tildekkende slør av dobbelthet. Som ved bruk av en emosjonell separator definerer hun roller og relasjoner på en måte som gjør «Hedda Gabler» åpenbar, men samtidig fascinerende subtil i måten de kompliserte lagene skrelles til syne. Om Ibsen ofte lot være å avdekke et stykkes innerste mysterium, gjør Sofia Jupither et forsøk med måten hun løser slutten.

Alle vet hvordan «Hedda Gabler» ender, men når Hedda denne gangen retter pistolen mot seg selv er det uten nåde og med en treffsikkerhet som fullbyrder stykkets intensjoner om blottlegge hennes aller innerste.