Harry Potter: tilbake til fremtiden

TEATERMANUS

J.K. Rowling og Jack Thorne

«Harry Potter and the Cursed Child: Parts One and Two»

Little & Brown Publishers

Spoilerfri anmeldelse: Lørdag hadde «Harry Potter and the Cursed Child», som er skrevet av Jack Thorne sammen med J.K. Rowling og regissert av John Tiffany, offisiell premiere på Palace Theatre i London. Teateranmeldelsene har vært positive – ordet «magisk» dominerer, med mange femmere og seksere blant terningkastene.

Forestillingene er for lengst utsolgt, mange av setene til høye priser på svartebørsen. Nye billetter legges ut på torsdag, men for den store majoriteten Harry Potter-fans som aldri kommer seg til London for å se liveversjonen, gis nå teatermanuset ut i bokform. Foreløpig kun på engelsk, mens Harry Potters faste oversetter Torstein Bugge Høverstads norske versjon kommer i oktober.

«Harry Potter and the Cursed Child» plukker opp tråden der epilogen i seriens sjuende og siste bind sluttet, nitten år etter Voldemorts død. En nå voksen Harry Potter og hans kone Ginny sender sine to sønner, James og Albus, til Hogwarts/Galtvort. Det er Albus vi følger videre.

For Albus Severus, oppkalt etter storhetene Dumbledore/Humlesnurr og Snape/Slur, har det ikke bare lett som sønn av sin superberømte far. Han ligner verken pappa eller sine navnebrødre, av talent eller personlighet. Harry, nå en sliten toppbyråkrat i magidepartementets avdeling for magisk justis, sliter med å forstå sønnen. Det hjelper ikke at Albus’ eneste venn er Scorpius, sønn av Draco Malfoy/Malfang.

Mange av hovedtemaene i «Cursed Child» er dermed de samme som i den sjubinds romanserien: Det handler om vennskapets kraft, om vanskelige bånd mellom foreldre og barn, og selvsagt om det godes kamp mot det vonde. Det er dessuten en bok om tid, mer spesifikt om hvordan fortiden henger sammen med nåtiden, på mange og kompliserte vis. Sentralt i handlingen står tidsreising, en kontrafaktisk historieomskriving av typen «hva om». Hva om den ene eller den andre sentrale scenen i en av de foregående bøkene hadde utspilt seg annerledes? Hva om den personen hadde overlevd og en annen dødd? Hva så med historien videre?

Tidsreisen gir J.K. Rowling anledning til å reise tilbake i sitt eget romanunivers, til å utdype, videreutvide og klargjøre. Moralen er klar: Man kan ikke tukle med historiens gang. Alle de små brikkene er del av noe større, og balansen forrykkes lett. Noe Albus og Scorpius oppdager på den vonde måten, etter først å ha åpnet for verdens ondskap, og siden behøvd hjelp av et samlet foreldrekorps for å redde seg inn igjen.

Teatermanuset lener seg med andre ord tungt på de sju romanene på tusenvis av sider som Rowling brukte ti år på å skrive fram. Hun og teatermanusansvarlig John Thorne har definitivt videreutviklet Potter-universet, både ved å gi Harry, Hermine og deres generasjon et voksenliv med jobb og barn; gjennom å følge neste generasjon tettest; og ved å føye detaljer til allerede kjente hendelser.

Men som selvstendig verk er verdien av «Cursed Child» mer begrenset. Nettopp på grunn av den utstrakte, litt nostalgiske, gjenbruken av sentrale scener og kjente personer fra tidligere bøker. Det er et grep som gjør stykket komplett uforståelig for dem som ikke kjenner Harry Potter godt fra før.

Det er dessuten veldig tydelig for alle som elsket romanene at et teatermanus er noe ganske annet, som leseopplevelse betraktet. I teatermanus dominerer replikkene. Man får vite hva som blir sagt, i langt mindre grad hva som blir følt. Man skal være en dyktig leser og skuespiller for at «Cursed Child» skal fungere som høytlesning på sengekanten. Skildringen av miljøet karakterene beveger seg i er kun å finne i korte sceneanvisninger, som veldig ofte har som hovedeffekt at leseren blir sittende og lure på hvordan alt det magiske – hvordan levende bokhyller, dykking i innsjøer, transfigurasjon av personer – er løst, rent teknisk, på scenen. Hvordan er lyssettingen, musikken, tablåene?

Alt det scenografi og skuespillerkunst gir teateroppsetningen, er selvsagt fraværende i bokversjonen av manuset. Og selv om teatermanuset er langt nok til å utgjøre fem timers teater fordelt på fire akter, er det med sine 340 luftige sider en langt kortere og mindre detaljert tekst enn de ofte dobbelt så lange, detaljrike, ofte humoristiske romanene.

På den andre siden har «Harry Potter and the Cursed Child» aldri gitt seg ut for å være noe mer enn en fortsettelse på romanserien, og en gjenvisitt i en magisk verden mange elsker. Det har definitivt en dramatisk historie å by på, og en klok og foreldrevennlig moral. Selv om man etter å ha lest manuset aller mest lengter etter heller å se det på scenen.