– Har lært å like filmer der jeg ikke føler meg inkludert

– Dette er min mest intime film, kanskje nettopp fordi den handler om nåtiden. Og det er min første film om voksne følelser. Det er kanskje derfor dette er den mest personlige filmen jeg har laget.

Céline Sciamma sitter henslengt i en komfortabel sofa på en solfylt takterrasse i Cannes under årets filmfestival. Her har det vært verdenspremiere på hennes norgesaktuelle kinofilm, «Portrett av en kvinne i flammer».

Historisk drama

Regissøren er kjent for sine kvinnedominerte filmer der hovedkarakterene ofte er lesbiske. Så også denne gang. Men like mye handler filmen om å hedre de ofte glemte kvinnelige kunstnerne gjennom historien, og søsterskap, satt til 1700-tallet.

En kunstner (Noemie Merlant) får i oppdrag å male et portrett av en vordende brud (Adèle Haenel) som bor på en isolert øy. Flere har forsøkt å male henne tidligere, men som eneste mulige protest mot et arrangert ekteskap, nekter hun å bli malt av noen. Kunstneren må dermed utgi seg for å være en tjenestepike som har kommet til øya for å ta den vordende bruden med på daglige gåturer. Slik kan hun observere henne. Dermed blir også hukommelsen hennes eneste verktøy for å kunne skape maleriet.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

– Slettet fra historien

– Filmen snakker om kunst, åpenbart. Men spesielt handler det om hvordan kjærlighet drar oss inn i kunsten, mener Sciamma.

– Filmen er veldig transparent, og jeg presenterer mange ideer i det å filosofere rundt blikket som ser, og hvordan måten noen ser en annen på, gjengis i hukommelsen. Og så videre hvordan en person gjenskapes i kunstverket. Det handler om hvordan man ser mennesket, sier regissøren.

– Det handler også om å fokusere på selve jobben med maleriet, lagene i verket, prosessen hennes, og ikke bare det ferdige mesterverket. På den tida filmen er satt til, var det mange kvinnelige kunstmalere, og de ble slettet fra historien. Det ville vært for lett å bruke et maleri av en ukjent kvinnelig kunstner.

Regissøren innrømmer at det var en langt større utfordring å finne en kvinnelig maler til å skape maleriet som filmen kretser rundt, enn hun hadde trodd. Hun gikk for en moderne metode:

– Jeg fant henne på Instagram, ler Sciamma.

– Og hadde jeg visst hvor vanskelig det skulle være å lage en film om et portrett som blir til ... vel det er en velsignelse å ikke vite sånt på forhånd.

Saken fotsetter under bildet.

Adèle Haenel og Noemie Merlant spiller mot hverandre i «Portrett av en kvinne i flammer» som kommer på norsk kino 2. juledag. Foto: Arthaus

– Mannlig dominert

Den kritikerroste filmen deltok i Hovedkonkurransen i Cannes om den gjeveste prisen, «Palme d’Or», på det som er ansett som en av verdens mest toneangivende filmfestivaler. Sciamma selv ble tildelt prisen for beste manus. Likevel er ikke franskkvinnen videre begeistret for statusen kvinnelige regissører har i hjemlandet sitt:

– Som kvinne har jeg brukt hele livet mitt på å elske filmer som «hater meg». Derfor mener jeg det er viktig at det kvinnelige blikket i film eksisterer. Vi har aldri hatt en kultur for det kvinnelige blikk i fransk film. Ingen spør meg om det, omtrent. Og jeg får ikke uttrykke meg om det i mitt eget land, uten å skulle bli mistenkt for å ha en politisk agenda. Men alle har jo en politisk agenda, mener filmregissøren.

– Vi lever i en mannlig dominert industri og nasjon. Jeg har vokst opp i dette. Slik har jeg lært å like filmer der jeg ikke føler meg inkludert som tilskuer. Men der ligger også magien med film, presiserer hun.

– Filmfortelling handler om opplevelse, og derfor må vi kjempe for mangfold når det kommer til hvilke historier som blir fortalt, og perspektivet det fortelles fra. Det handler ikke om hvorvidt det eksisterer et godt blikk og et ondt blikk i filmfortelling. Men vi må anerkjenne at det mannlige blikket er det som dominerer, sier hun, og presiserer:

– Hovedforskjellen på kvinnelige og mannlige filmskapere er økonomisk kontekst. Det handler om størrelsen på budsjetter vi får til å lage film, størrelsen på budsjettene vi får til promotering, og det handler om oppmerksomheten vi får. Det er der vi bør ta kampen for kvinnelige regissører.