Danserne til Ingri Fiksdal er heldekket av glitrende kostymer som kan minne om fiskeskinn med skjell i forestillingen «Diorama for Huk». FOTO: ISTVAN VIRAG

Happening på Huk

Under Oslo Internasjonale Teaterfestival har Ingri Fiksdal har gjort om en kjent norsk badeplass til en arena for kunst. «Diorama for Huk» er blitt en forestilling for de tålmodige.

Kultur

 

4

TEATER

«Diorama for Huk»

Konsept og koreografi: Ingri Fiksdal

Musikk: Jenny Hval og Lasse Marhaug

Kostymer: Fredrik Floen

Med: Harald Beharie, Rannei Grenne, Pernille Holden, Louis Schou-Hansen, Jeffrey Young, Jens Martin Hartvedt Arvesen, Rosalind Goldberg, Sigrid Hirsch Kopperdal, Julie Moviken, Eivind Seljeseth, Magdalene Solli, Venke Sortland.

Tidlig på 1800-tallet var dioramateatret en kunstform som skapte spektakulære visuelle opplevelser for publikum. Dette var en god stund før kinoen skulle bli allemannseie. Franskmennene Jean-Marie Bouton og Louis Daguerres dioramateatre var spesielt kjent for sine vakre malte tablåer som ble forvandlet gjennom ulike lyssettinger og skapte realistiske illusjoner. Koreograf Ingri Fiksdal har nå tatt med seg prinsipper fra nettopp dioramateatret og skapt en fin, også men veldig langsom forestilling på Huk på Bygdøy.

Ved å plassere 12 dansere og enkelte scenografiske elementer i landskapet på Huk, vil Ingri Fiksdal fremheve nettopp det eksisterende landskapet der. Og akkurat det lykkes hun med i denne forestillingen, som kanskje like mye kan kalles en happening eller en opplevelse. For det man oppdager, er at her skjer det egentlig aller mest utenfor det kunstneriske universet Fiksdal har skapt. Her er det bølger som slår, måker som flyr, Nesoddbåter og danskebåter som kommer og går, et par helikoptre som durer ikke langt fra hodene våre. Vi oppdager svabergenes form, klaser av holmer og skjær, og danserne er slik plassert at landskapets bredde og dybdeperspektiv er behørig aksentuert. Fiksdals diorama oppleves derfor som et flott panorama. Og det på flate Østlandet.

Opplevelsen av hvordan omgivelsene fremtrer så tydelig i alle sine gråtoner en kald kveld tidlig i mars er fascinerende de femten første minuttene av forestillingen. Men så begynner det hele å oppleves som ganske statisk. Jenny Hval og Lasse Marhaugs musikk er malmfull men monoton, og danserne, kledd i gull- og sølvskimrende paljettbekledning som minner om fiskeskinn med skjell, beveger seg sakte, sakte med små, små bevegelser. Selve scenebildet endrer seg ikke ordentlig før det har gått cirka trettifem minutter. Det sier seg selv at dette er kunst for den tålmodige. Og i det bitende kalde marsværet, som for øvrig kunne bidra med en ytterst spennende og mystisk tåke, er det ikke nødvendigvis lett å sitte og nyte slike langsomme endringer. Allikevel skal Fiksdal ha kred for at hun ved å jobbe med i hovedsak to ulike scenebilder, der danserne i det ene sitter eller ligger krøket sammen og i det andre står oppreist som spisse spyd mot himmelen, spiller på tradisjonen fra Daguerres dioramateater, der forestillingen også skiftet mellom to ulike tablåer. Tilknytningen til denne tradisjonen ivaretas godt, og med tanke på at det klassiske dioramateatret, har utspilt sin rolle, er det nydelig gjort å skape kunst etter en slik mal.

«Diorama for Huk» er en veldig god idé som er utviklet til et flott visuelt uttrykk. Allikevel klarer den ikke riktig å fylle en nesten timelang forestilling på en tilfredsstillende måte. Hadde publikum vært forbipasserende som selv kunne regulere hvor lenge de ville bli stående og betrakte, ville det vært lettere å få noe ut av dette. Å sitte pal over lengre tid og se på de små, små bevegelsene som skjer i denne happeningen, fratar forestillingen mye av den effekten den kunne hatt om man fikk overvære den over et kortere tidsrom, eller om man hadde økt tempoet i forestillingen et par hakk.