Hans Olav Brenner om folkeeventyrene: – De tåler ikke metoo-filteret

– Det var et veldig impulsivt kjøp. Jeg og Anita har ikke hatt noen plan, ting har skjedd mer etter innfallsmetoden, sier han og slenger to esker «Mokkabønner» og «Kremtopp» på teakbordet, som om det var et ironisk stikk til sketsjen fra «Uti vår hage» som spiller på kronisk forveksling mellom disse to nesten identiske eskene. Men de var også kjøpt etter innfallsmetoden, mener han.

Vi er i Snertingdal, Oppland fylke. Her har Hans Olav Brenner sine røtter, og kjøpte derfor den gamle prestegården sammen med Innovasjon Norge-sjef Anita Krohn Traaseth i fjor, uten at de to kjente hverandre – med ønske om å fylle den med liv.

Hans Olav Brenner har sine røtter i Snertingdal. Foto: Mimsy Møller

Kulturhus light

Og folk kommer, langveisfra. Helt fra Sandefjord, og Kongsberg, sier de når de kommer. Brenner tror det skyldes cocktailen mellom et «litt rørende huskjøp», og «litt røtter» som traff, og skapte interesse for det som har blitt et slags «kultururhus light».

– Skal jeg være ekstra sentimental nå, så kan jeg fortelle at jeg er døpt i Seegård kirke, sier han og peker med øya mot det prangende bygget noen hundre meter unna.

Det var for øvrig i den forrige kirka som sto der, og som brant ned palmesøndag 1994. Men skal han være enda mer sentimental, kan han fortelle at hans besteforeldre også ligger gravlagt der. Men nok om det. For nå har Brenner funnet en annen forbindelse til dette idylliske stedet han har røtter til: Nemlig folkeeventyrene.

Men da må vi ut og gå, til den såkalte «Bukkene Bruse»-brua som Brenner har solgt inn over telefon i forveien. Dessuten ligger den bare «en lyrisk tur» unna, på den gamle bygdeveien, inne i skogen. Så det gjør vi. Trasker litt i Snertingdal.

Den lune skogen vi etter hvert beveger oss inn i, gir sannelig en følelse av å tre inn i et eventyr. Det er nesten så man ikke hadde blitt overrasket, snarere hadde forventet å møte på en eller annen skapning med en diger nese planta nedi en trestubbe her.

Hans Olav Brenner mener det var behov for språklig oppdatering av folkeeventyrene til Asbjørnsen og Moe. I dag er han aktuell med en modernisert versjon: – Jeg har virkelig ikke sensurert dem, men med nåtidig blikk på tekstene, tenker man «hvordan finner jeg det riktige ordet uten å pynte på innholdet?».

Moderniserte eventyr

Det er i dag Brenner gir ut en gjenfortalt samling av de velkjente folkeeventyrene til Asbjørnsen og Moe. Det var behov for språklig oppdatering, mener han.

– Det viste seg å være en del enkeltord og vendinger som jeg selv ikke skjønte, og da ble det meningsfullt å tilrettelegge for nye generasjoner. Jeg styrker meg også litt på en formulering i en tidligere utgave, der det sto at Asbjørnsen selv skal ha ment at det var et poeng at eventyrene til enhver tid reflekterer den rådende språkfølelsen.

Brenner har derfor også gått mange runder med moderniseringsprosessen av tekstene. Språk handler jo om så mye mer enn det å bare bytte ut ord som har gått ut på dato med nye.

– I begynnelsen var jeg usikker på hvor mange drastiske valg jeg skulle ta. Men etter hvert som eventyrene endret seg rent språklig, ble det stadig enklere å forandre på de mer alderdommelige ordstillingene, synes han.

Stimulerer til lesing

For er det noe som er viktig for Brenner, så er det å folk til å ville lese, og helst enda mer.

Allerede til høsten igjen vil han prøve å dytte på deg mer leselyst når han er i gang med sitt nye litteraturprogram på NRK.

– Litteraturformidling gjennom TV er salgsfremmende for litteratur, det er det ingen tvil om. Og mandatet vårt har endret seg litt. Da jeg begynte å lage litteraturprogram på TV, var det mer tabu at vi skulle få folk til å lese mer. Vi kan jo ikke drive med produktplassering på den måten at folk skal føle at de må kjøpe bøkene. Men nå er det nesten uttalt at vi skal stimulere til lesing og interesse rundt bøker i litteraturprogrammet vårt.

– Hvordan driver man litteraturformidling i en tid med nye medievaner, ser folk har kort «attention span» til å lese langt?

– Nei, jeg kjenner jo på det i mitt eget liv, ikke minst, at jeg sliter mer med konsentrasjonen enn før. Det er mange grunner til det. Men jeg tar det der med meg, for det er et kjempeviktig poeng. Vi er nesten alle der, at det er en utfordring å holde konsentrasjonen, sier han – før han avbryter seg selv:

– Se, her er rester av gamle husmannsplasser!

Vi har gått et lite stykke inn i skogen. Nå stirrer vi på det som ser ut til å være en ganske stor grunnmur mellom tette gran-stammer. Og det skal vise seg å være flere funn på denne ruta som Brenner har stor interesse av. Som den gamle jordmorstua med vidt utsyn. På spørsmål om han kan noe om lokalhistorie har han fra før nemlig svart tvert «Ja!». Vi trasker litt videre.

– Det ække så langt igjen, assa, forsikrer han.

Vanskelig metoo-aspekt

Vi ser på gamle skilt og veier, trær som har falt over ende, og peker i alle retninger. Det gjør eventyrene også, mener Brenner. Ikke minst gjelder det for hans favoritt, «Pannekaka».

– Det er jo helt ellevilt. Moralen der er helt ute å kjøre. Innimellom er jo eventyrene prektige i sin moral, men det er stort sett ikke mulig å ha noen som helst etisk diskusjon med barn basert på eventyrene. Man blir litt i stuss over hva det er man leser. Dramatikken og voldsaspektet er stort.

– Som i «Smørbukk»?

– «Smørbukk» flytta vi faktisk på. Vi tenkte at skal man lese eventyrene kronologisk, må «Smørbukk» lenger bak, så man kan herdes litt utover.

Brenner har også møtt på andre problemer underveis:

– I møte med diskriminerende ord, som «tjukk» og «feit», der det er et poeng, kan man ikke forskjønne. Det vil jo føles som et lite svik mot opprinnelsen. Jeg har virkelig ikke sensurert dem, men med nåtidig blikk på tekstene, tenker man «hvordan finner jeg det riktige ordet uten å pynte på innholdet?». Men selv om eventyrene er litt elleville iblant, er de likevel ivaretatt av en eller annen logikk. Det endrer ofte godt for hovedkarakteren. Selv om det ikke ender så godt for pannekaka.

Metoo-aspektet, som det at Askeladden får ei jente i premie til slutt, har vært vanskeligere.

– Denne selvfølgeligheten knytta til at kvinner er en viljeløs vare, det var litt vanskelig å forholde seg til. Jeg husker flere ganger at jeg tenkte «oi, dette er ikke helt bra.» Men det som egentlig er i kontrakten, er at vi er i en ellevill og brutal verden. Og så blir man litt fascinert av tanken på hvordan folkelivet og folkefantasien har vært, og hvordan historiefortelling kan ha foregått, og hva folk har holdt på med. Det er fascinerende. Og de tåler ikke metoo-filteret. Men det ville vært ellevilt å oppdatere moralen.

– Uerfaren og sårbar

Om ikke ellevill, så blir det en ekstraordinær høst også for Brenners egen del, når han blir å finne i Dag Johan Haugeruds spillefilm «Barn» som har premiere under filmfestivalen i Venezia i september.

Her spiller han Arbeiderparti-politiker, og motsatsen til Thorbjørn Harrs rolle som Frp-politiker. Visstnok er det den lengste norske spillefilmen siden «Kristin Lavransdatter», kan han informere. Men det viktigste er at denne rollen blir bedre mottatt enn hans forrige:

– Jeg var jo med i en TV-serie som fikk terningkast én i Dagsavisen, der jeg ble trukket fram som det dårligste av alt. Ingen kommentar.

Hans Olav Brenner spiller i Dag Johan Haugeruds kommende film «Barn» som har premiere under filmfestivalen i Venezia i september. FOTO: LARS OLAV DYBVIG/MOTLYS/ARTHAUS

Han snakker om «Nesten Voksen» som gikk tidligere i år på NRK. Brenner var på juleferie da han fikk en melding av en bekjent med et bilde av terningkastet og kommentaren «Kult!».

– Jeg syntes jo det var leit. Jeg tenkte mye lå til rette for at det kunne gå bra.

Men han husker han følte seg langt mer utsatt for kritikk i litteraturprogrammene sine i begynnelsen.

– Da gjorde vi noe som var ganske annerledes fra de bokprogrammene som hadde vært forut. Jeg var uerfaren og sårbar – og litt redd. Vi fikk kritikk på et tidspunkt, fordi vi lagde et program om forfatterforeningen og opptakskrav. Da var jeg på «Dagsnytt 18», og jeg syntes det var litt skummelt og ubehagelig.

Fikk tillit fra start

Han har fått et ganske konstruktivt forhold til negativ kritikk nå, hvis det skulle komme noe.

– Man lærer seg å lese kritikken, og ta til seg det som har noe substans. Jeg går ikke i kjeller’n.

Terningkast én har heller ikke skremt ham vekk fra Haugeruds siste filmprosjekt.

– Når man er i en ensemblefilm som Dag Johan sin, og man får den tilliten fra start – for man er jo livredd for at man ikke er den tilliten verdig – da får jeg støtte meg på det at når Dag Johan sier det er bra levert, så er det bra. Og manuset var enormt bra. Nå nærmer vi oss brua. Ble det litt langt, eller?

Vi er omsider fremme, etter langt og lengre enn langt, ved det som ifølge sterk lokal tradisjon er åstedet for handlingen i eventyret «De tre bukkene Bruse». Og bygd rundt 1790, av store kampsteiner, da det ble en fast trasé over den litt store bekken vi glaner ned i.

At Asbjørnsen fikk høre eventyret første gang lenger nede i bygda er en kjensgjerning, og blant de mange som har sørget for overlevering av påstanden om opphavssted er en gammel vedhogger som fortalte eventyret om brua til sønnen til den første presten som bodde på prestegården.

Vedhoggeren hadde hørt overleveringen fra sin bestemor igjen. Det står beskrevet i memoarene til prestesønnen som Brenner har funnet. Og det er lett å tro på det når man ser den massive steinbrua fra siden. Men det kan visstnok ha vært snakk om ei annen bru også, som var av tre og som sto noen meter lenger opp.

Mer tør heller ikke Brenner å spekulere, før han risikerer å få lokalhistorikeren i Snertingdal på nakken. Den «lyriske turen» har dessuten gitt ham flere spørsmål enn han hadde svar, medgir han. Og markjordbær. Men hva de spørsmålene går ut på, det får bli en annen historie.