Bøker

Hans forkortede kamp

Etter tre år, seks bøker og 3.600 sider har Karl Ove Knausgård kokt ned den eksistensielle essensen i «Min kamp» 1-6 til et tisiders essay. I går fikk han Gyldendalprisen for sitt samlede forfatterskap.

- Hva er kunst? I et essay jeg nylig har skrevet, søker jeg etter svaret på himmelen, i skyene. Det er noe med dette at himmelen, skyene, tømmer seg. Slik man gjør i kunsten. Slik jeg gjør i «Min kamp». Samtidig er de jo i konstant bevegelse, sier Karl Ove Knausgård til Dagsavisen.

I går ble han tildelt Norges største litterære pris, Gyldendalprisen på 400.000 kroner, for sitt samlede forfatterskap. Et forfatterskap som ifølge forfatteren ikke engang var et forfatterskap for tre år siden.

- Jeg hadde bare to bøker. Nå har jeg åtte, med sammenheng, retning, utvikling. Jeg har jo hele tida sagt at målet med «Min kamp» var å tømme meg fullstendig. Det har jeg klart. Det er jeg fornøyd med. Nå går jeg videre.

Skyer i kunsten

Foreløpig med essay, som forfatteren håper kan bli til en samling etter hvert. Han driver dessuten Pelikanen forlag sammen med tre andre. Årets første utgivelse der er en fotobok av den svenske kunstfotografen Thomas Wågstrøm. Wågstrøm fotograferer skyene på himmelen, og Knausgård har skrevet et essay til bildene. Det handler om kunsten, om øyeblikket, om forandring og bevegelse.

- Du kan kalle essayet den eksistensielle essensen av «Min kamp». Kortversjonen, sier Knausgård selv.

- Så karriereplanen framover er å skrive deg gjennom temaene i «Min kamp» om og om igjen, og gi ut stadig mer kondenserte versjoner av verket?

- He he, nei. Ikke akkurat. Men spørsmålet om hva kunst er, er jo et av de virkelig store og vanskelige. I essayet mitt i fotoboka ender jeg hos August Strindberg, som til slutt vendte kameraet mot himmelen og filmet helt uten mennesker eller annen inngripen. Det ligger noe der.

«Løft» for litteraturen

I sin pristale på vegne av juryen for Gyldendalprisen, sa litteraturkritiker Tom Egil Hverven at det unike i Knausgårds forfatterskap kanskje er romanenes «sammenveving av det trivielle og det opphøyde, av en families dagligliv og de største spørsmålene mennesker kan stille gjennom kunst.»

Han sa dessuten at Knausgård «bruker romanformen til å komme seg inn et sted mellom tenkning og følelser, mellom rasjonalitet og irrasjonalitet, mellom det individuelle og det kollektive, mellom det etisk og det politiske, mellom humoren og alvoret - og han oppholder seg der, i det umulige rommet vi kaller litteratur ... «Ute av verden», «En tid for alt» og «Min kamp» er ikke bare et stort verk, men et enormt løft for norsk litteratur.»

Geir ganger fire

Knausgård selv benyttet anledningen til å takke alle Geir-ene som har gjort litteraturen hans mulig:

- Det fins en forestilling om at verket skapes av forfatteren alene. Det stemmer til en viss grad. Men i mitt liv har mange hjulpet meg. Av en eller annen grunn heter de nesten alle Geir. Jeg vil gjerne få takke Geir B. (Berdahl, forlagssjef i Oktober), som foreslo å gi ut mitt selvbiografiske manus i tolv bind som ble til seks. Geir A. (medforlegger Angell Øygarden, venn omtalt i bøkene), som jeg har lest alt jeg har skrevet til på telefon, alle 5.000 sidene. Geir G. (Gulliksen), min redaktør, som er et slags redaktørgeni. Han gjorde at jeg ble forfatter. Har en fantastisk evne til å lese tekst, men også mennesker. For Gyldendalprisen må jeg dessuten takke Geir M. (Gyldendalsjef Mork) - det er stas å stå i det flotte Gyldendalhuset og motta en så stor ære, sa Knausgård.

Tegneseriefigur

«Min kamp»-bøkene har fått strålende kritikker i Sverige og Danmark. Nylig ble første bind også positivt anmeldt i Storbritannia. I intervjuer der fortalte Knausgård at bøkene ble skrevet i «et slags autistisk humør», og at det aldri falt ham inn at bøkene ville kunne skape problemer for folk. «Jeg var svært naiv».

- Jeg prøver å snakke om bøkene med avstand. Prøver å ta hvert nye land og hver nye situasjon som ny. Det er faktisk ganske spennende. Jeg ser diskusjonen rundt bøkene mine, men forholder meg ikke til den. Det er interessant at debatten blir ulik avhengig av ulike lands tradisjon. I Sverige er jeg for lengst blitt en slags tegneseriefigur.

gerd.elin.sandve@dagsavisen.no

Mer fra Dagsavisen