Han rømte fra et liv som dyr

Nordkoreanske Shin Dong-hyuk er 13 år da han blir vitne til at moren blir henrettet ved henging og broren ved skyting. Han har da sittet i isolat i dager og uker, og blitt torturert med slag og spark, opphenging i kroker og grilling over kull til kjøttet på kroppen tok fyr - fordi han er i slekt med sin mor og sin bror som har prøvd å rømme fra høysikkerhetsleiren der hele familien holdes innestengt.

Og alt Shin kan føle, er hat. Til mora og broren, som er grunnen til at han har havnet i denne situasjonen. Ingen kjærlighet eller tristhet. Kun hat.

- I slaveleirene finnes ingen menneskelighet. Man får aldri mulighet til å lære eller erfare medfølelse, kjærlighet eller omtanke. Hele systemet er basert på angiveri og mistenksomhet, også til ens såkalt nærmeste. Det er beinhard konkurranse om mat, om overlevelse, sier Shin.

Født til fange

Henrettelsesscenen og torturen forut beskrives i den amerikanske journalisten Blaine Hardens bok «Flukten fra leir 14». Den er basert på mange års intervjuer med Shin Dong-hyuk, pluss andre kilder.

Til leirene sendes folk uten lov og dom, ofte for «forbrytelser» de ikke selv kjenner til. Straffen er beinhardt arbeid, tilfeldig tortur og ofte død av sult og sykdom. Noen, som Shin, er født der. De er resultat av at fangevokterne av og til gir noen av fangene lov til å ha sex, som belønning for god oppførsel. Shin er en av veldig få som har klart å flykte fra leir 14, som er en av det nord-koreanske regimets verste slaveleirer. Mest sannsynlig er han den eneste som er født i en slik leir som har klart å komme seg ut.

- Jeg visste ikke noe om noen verden utenfor. Mitt mål for livet var å skaffe nok mat til å holde meg i live. Drømmen var å spise meg mett. Utover det, ingen drømmer. Hva skulle jeg vel drømme om, som ikke kjente noe annet, sier Shin.

Lærer å føle

Først da han som voksen tilfeldigvis ble kjent med en fange som kom utenfra, og med fare for begges sikkerhet fortalte Shin historier fra utenforverdenen, oppsto tanken på å komme seg vekk. Drivkraften var, fremdeles, å finne mat. Ved hjelp av en diger porsjon flaks og stahet klarte Shin å rømme fra leir 14, via Kina til Sør-Korea, før han endte opp som menneskerettsaktivist i USA.

- Det går ikke en dag uten at jeg spør meg selv om hva jeg driver med, hvorfor jeg reiser rundt og gjenforteller de grusomste ting. Men så tenker jeg på dem som fremdeles er igjen i leirene. Jeg må fortelle for dem. Vesten må åpne øynene, sier Shin.

Han øver seg fremdeles på «å bli menneske». På å kjenne medfølelse, kjærlighet, anger, sorg - følelser han aldri opplevde som barn.

Slaveoppdrett

Ifølge forfatter Blaine Harden brukes leirene til å ale opp slaver til det despotiske nordkoreanske regimet.

- Vaktene velger hvem som skal få ha sex og få barn. Barna oppdras i komplett isolasjon og lærer at tysting er den eneste verdien. Målet er å skaffe utbyttbare slaver til regimet. Slavene anerkjennes ikke av staten. De skal bare jobbe seg i hjel, sier Harden.

Hvor mange som lever i leirene, er omstridt, men det er kanskje rundt 200.000 mennesker, barn og voksne. Leirene er godt synlige på satelittbilder, men myndighetene benekter at de finnes.

- De nordkoreanske politiske fangeleirene har eksistert dobbelt så lenge som gulagene i Stalins Sovjet og tolv ganger så lenge som nazistenes konsentrasjonsleirer. Et tankekors, sier Harden.

Ingen innrømmelser

Grunnen er militær.

- Det nordkoreanske regimet har stridsraketter rettet mot Seoul i Sør-Korea og mot Tokyo i Japan. Hver gang vestlige diplomater prøver å snakke med Nord-Korea om leirene, blir de kjempesinte og går. Da unngår diplomatene heller temaet, slik at de i det minste får snakket om den militært svært spente situasjonen på Korea-halvøya, sier Harden.

At naboen i nord, Kina, heller ikke er spesielt opptatt av menneskerettigheter, hjelper ikke.

- For Kina er det greit at Nord-Korea ligger der som en buffer mot hyperkapitalistiske Sør-Korea. De ønsker seg nok et annet regime, men lar seg ikke akkurat motivere av menneskerettigheter, verken i eget land eller Nord-Korea, sier Harden.

gerd.elin.sandve@dagsavisen.no