Han overlevde skipbruddet

«Vi som hadde en familie», heter amerikanske Bill Cleggs første roman, som nå er oversatt til norsk. Fra før har han gitt ut to selvbiografier om hvordan han, som var en suksessrik litterær agent med en lang rekke populære forfattere i stallen, helt mistet grepet om sitt eget alkohol- og narkotikabruk, helt til han endte på lukket psykiatrisk avdeling etter et selvmordsforsøk som nesten lyktes. For «Vi som hadde ...» er han nominert til en av de mest prestisjetunge litterære prisene for engelskspråklige forfattere, Booker-prisen.

Mange slags familier

– «Did you ever have a family», heter boka på engelsk. Jeg syns det er en helt genial linje, hentet fra et dikt av Alan Shapiro. For familie, det angår alle. Uansett. En gjeng folk på kollisjonskurs, tilfeldig sammenrasket, sier Bill Clegg til Dagsavisen.

Han utdyper:

– En familie er som overlevende etter et skipbrudd. Man får ikke velge folk, men må fint avfinne seg med dem man tilfeldigvis havnet sammen med. Familien din oppdrar deg enten du vil det eller ikke, og det fins ingen måter å virkelig unnslippe dem, enten man blir eller drar. Familien kan være et trygt sted, men også skummelt og traumatiserende.

Det oppløftende er at mange får en ny sjanse.

– Du har familien du fødes inn i. Men også familien du velger. Jeg har valgt flere familier gjennom livet mitt. En hadde jeg da jeg bodde i New York, jobbet som agent og ruset meg. En annen fikk jeg på rehabilitering. Den har blitt værende. Til slutt kommer familien jeg og ektemannen min bygger sammen, sier han.

Fikk du med deg denne? Jarle Bernhoft: – USA møtte sin egen rasisme i døra så veldig

Offentlig sammenbrudd

Den valgte familien hjalp Clegg å akseptere den familien han var født inn i.

– Jeg måtte lære det, å akseptere og være takknemlig for opphavet mitt. Min far døde i fjor. Vi hadde et vanskelig forhold. I ti år hadde vi ingen kontakt. Men, noen år før han døde, endret det seg. Jeg så ham plutselig som et menneske. Før jeg ble voksen selv, så jeg aldri hans bra sider. Endelig kunne jeg tilgi ham for å være et alkoholisert rasshøl. Og da kunne han tilgi meg for å være et alkoholisert rasshøl.

Han ler. Clegg er vant til å snakke om sitt i USA meget offentlige sammenbrudd.

– Jeg sluttet i forlagsbransjen fordi jeg var kokainavhengig og ikke fikset livet lenger. Jeg lå på lukket psykiatrisk avdeling, forlatt av venner, klienter, alle. Det var et totalt offentlig sammenbrudd, kjent i og utenfor bransjen. Men likevel, midt oppi det hele, husker jeg glede. Over å leve. Selv om jeg var dømt nord og ned av alle, som en mislykket taper. For meg var det en lettelse å miste alt. Jeg hadde suksess, men ønsket å ta mitt eget liv. At jeg mislyktes, ble som en slags frigjøring.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Småbymentalitet

Nå er han tilbake som litterær agent. Og som forfatter. «Vi som hadde en familie» begynner dramatisk. Kvelden før et ungt par skal gifte seg, eksploderer huset de sover i. Begge dør. Det gjør også brudens mors langt yngre kjæreste, og hennes eksmann. Tilbake står brudens mor, kjærestens mor, og en småby i sjokkert sorg.

– Det er en historie om småbyliv. Jeg vokste opp i en småby selv. Den ligger kun to kjøretimer nord for New York City. Likevel er der flust av folk langt oppi femti- og sekstiåra som aldri har vært på Manhattan. Slik er småbymentaliteten. Klassehatet, sier Clegg.

Klassebevissthet

At amerikanske forfattere tar ordet «klasse» i sin munn, og til og med kobler det mot motsetninger, er ikke så vanlig. Men Bill Clegg gjør det:

– Klassebevisstheten er enorm i samfunn som det jeg beskriver. Det gjennomsyrer alle ting. Hvordan folk kler seg, ter seg, spiser og snakker. Alle vurderingene alle gjør. Så når en av de høyt utdannede, rike kvinnene i romanen plutselig blir sammen med en halvt svart arbeidskar fra bygda, er det noe alle legger sjokkert merke til. En liten småby er et perfekt bilde på hvordan verden fungerer. Hvordan klassene ser og forholder seg til hverandre. Hvordan de braker sammen innimellom. Utrolig mye diktning oppstår i dette rommet, der klassene brytes mot hverandre. Det må komme til konfrontasjoner, sier han.

Les også: Fascinasjonen knyttet til franske Marguerite Duras synes bare å vokse

Fallet

Noe det også gjør. For småbyen er full av oppdemmet hat.

– Det aller første jeg tenkte da jeg forsto at jeg skulle skrive om en småby som den jeg kommer fra, var sinnet. Det ulmende, putrende agget folk bærer på, år etter år. Dette er en by hvor folk har bodd i generasjoner, i vakre hus omgitt av velstelte hager. Så kommer det rikfolk fra storbyen og kjøper husene, bare for å ha dem som fritidsboliger de bruker noen få uker i året, mens de opprinnelige innbyggerne flytter til pregløse blokker i nabobyen og ender opp med å jobbe for rikingene. De klipper de samme plenene og vedlikeholder de samme husene som før. Men de jobber ikke lenger for seg selv. De er blitt vaktmestre og tjenere for de rike. De kjører gjennom byen og ser på rekka av mørklagte vinduer. Klart det skaper gnisninger. Hat og sorg.