Kultur

Han gjorde verden magisk

Verden trakk pusten det øyeblikket nyheten om Gabriel García Márquez’ død kom i påsken. Han var forfatteren som viste for all verden at fantasien ikke kjenner grenselinjer.

Denne gangen er det dessverre sant. Gabo som han kjærlig ble kalt, er død. Ikke som i 2000 da diktet «La Marioneta» ble sendt til den kreftsyke forfatterens nære venner og så publisert i internasjonale medier som en bekreftelse på at han var død. Ikke bare levde Marquez, diktet var skrevet til en dukke av en mexicansk buktaler. Scenen kunne vært hentet fra en av hans egne fortellinger, om døde som gikk igjen og om levende som forvitret i egne minner, tapte horisonter og ulykkelig kjærlighet.

Gabriel García Márquez døde 87 år gammel skjærtorsdag med familien rundt sykeleiet, blant dem Mercedes Bercha som han giftet seg med i 1958. Han var ikke bare en nobelprisvinner med en fantasi som kun lot seg begrense av realismens egen magi. Marquez var også personliggjøringen av et søramerikansk lynne. Han var en politisk, sosial og kulturell kjempe som åpnet kontinentet for en generasjon som lot seg tenne av revolusjonære gnister og latinamerikanske drømmer. Men han sto ikke alene. Da Marguez skrev mesterverket «Cien años de soledad» i 1967, utgitt på norsk med tittelen «100 års ensomhet», var den «magiske realismen» som litterær sjanger for lengst etablert av forfattere som cubanske Alejo Carpentier og mexicanske Carlos Fuentes.

«100 års ensomhet», om slekten Buendía i den fiktive landsbyen Macondo, trollbinder sine lesere med varmt og frodig språk og en kjærlighet til det virkelignære burleske og makabre. Historien om landsbyens patriark og oberst José Arcadio Buendía ble skrevet i eksil i Mexico, men Marquez bygde den løst på sin egen landsby Aracataca i Colombia, og med bestemor Tranquilinas mange historier som drivstoff. De inneholdt de mest fantasifulle, folkloristiske krumspring, fortalt med en alvorlig sannhetsmine. Obersten er bygd på forfatterens egen bestefar, oberst Ricardo som kjempet i minst to borgerkriger og som motvillig lot Marquez’ mor gifte seg med en borgerlig døgenikt med fire barn fra før av. Gabriel Garcia ble den første av i alt 12 søsken, og mange år senere skulle foreldrene stå modell for romanen «Kjærlighet i koleraens tid». Da hadde Marquez trosset ønsket deres om å bli advokat. Allerede mens borgerkrigen «La Violencia» raste på slutten av 1940-tallet, begynte han å skrive noveller og levere artikler til lokalavisene. Det var journalist han ville bli, og resultatet kan nytes i samlingen «The Story Of A Shipwrecked Sailor», først publisert i 1955 i en avis i Bogota. Artiklene var et utslag av Marquez’ foretrukne journalistiske metode. Han gjorde ikke notater eller opptak, men lyttet, samtalte og skrev så ned fra erindringen. Slik ble verket hans egen subjektive formidling av personer og hendelser, og fra journalistikken blomstret litteraturen. Den var i begynnelsen ikke magisk, men påvirket av Hemingway, Faulkner, Kafka og i hemmelighet Virginia Woolf. «Ingen skriver til obersten» er blant hans første bøker, frodig og politisk treffende, om det å være menneske i en tid preget av korrupsjon og maktmisbruk. Marquez vokste selv fram i et samfunn preget av blodige konflikter, politisk aktivisme, USA-fiendtlighet, drømmer og diktatur. Etter utgivelsen av «100 års ensomhet» i 1967 sto alle dører åpne for Marques, og han ble en åpen forkjemper for demokrati og frihet i Latin-Amerika, både verbalt og som økonomisk støttespiller. USA stengte imidlertid grensen for Marquez på grunn av det etter hvert nære vennskapet til Cuba og Fidel Castro, som Marquez beundret. Det er ikke vanskelig å se diktatorens skygge i «Patriarkens høst», romanen om en diktator som klynger seg til makten i et ikke navngitt karibisk land.

Ved «Gabo»s død sist torsdag ble det erklært tre dagers landesorg i Colombia, barndomslandet Marquez selv klippet båndet til i 1981, etter at myndighetene utstedte arrestordre på ham. Igjen var Cuba-forholdet avgjørende, samt påståtte bidrag til militære kuppmakere. Det internasjonale svaret runget. Mexico ga ham asyl, han fikk den franske Æreslegionen og i 1982 utropes han til vinner av Nobels litteraturpris av Svenska Akademien. I nobeltalen, med tittelen «The Solitude Of Latin America», snakket han om nødvendigheten av virkelighetsforståelse i et kontinent fylt av skjønnhet og sorg, og hvor fantasien blir en kime til normalitet: «Poets and beggars, musicians and prophets, warriors and scoundrels, all creatures of that unbridled reality, we have had to ask but little of imagination».

Resten er som det heter historie. Men som alle Marques-historier er heller ikke denne rettlinjet. Han elsket film og ville bli filmskaper, men som Jorge Luis Borges ble han filmkritiker. Senere skrev han filmmanus. Han beundret Orson Welles og nærte en dyp kjærlighet til filmen, som gjengjeldte den heller dårlig. De fleste manusene forsvant på veien, men hans eget manus til filmen «Den utrolige og sørgelige historien om den troskyldige Eréndira og hennes hjerteløse bestemor», ble filmatisert. Heller ikke den står igjen som noe i nærheten av Marquez’ egen litteratur, en skjebne den deler med filmatiseringer av «Ingen skriver til obersten», «Kjærlighet i koleraens tid» og den geniale romanen «Beretningen om et varslet mord». Danske Henning Carlsens nylige filmatisering av hans siste roman, «Alle mine vakre horer» fra 2004, rokket dessverre ikke ved trenden.

Da ligger det en kraftigere filmatisk eim over historien om Marquez’ feide med forfatterkollega Mario Vargas Llosa fra Peru. De var perlevenner og helter i den sør- og latin­amerikanske bølgen av litteratur og kultur. Vennskapet fikk en brå og offisiell slutt under premieren på filmen «Alive» i Mexico City i 1976, da Llosa uten åpenbar grunn slo Marquez i bakken. Portrettet av en smilende, men ille tilredt Marquez ble publisert først på forfatterens 80-årsdag tre tiår senere. Først da kom også antydningen til en forklaring for dagen. Det handlet selvsagt ikke om politiske uoverensstemmelser. Det handlet om en kvinne. Slik vevde Gabriel «Gabo» Garcia Marquez sammen litteratur og virkelighet, fantasi og makaber melankoli til et liv fylt av uante opplevelser. Han skriver det nærmest selv, mot slutten av «Kjærlighet i koleraens tid», idet kaptein Diego Samaratino blir slått av den skremmende mistanken om «det ikke er døden, men livet som er uten grenser». Og hvor lenge kan de farte fram og tilbake på denne måten, spør han så hovedpersonen Florentino Ariza. Ariza har selvsagt, som forfatteren selv, svaret på rede hånd: «Hele livet». Men om det nå har tatt slutt, kjenner historiene hans fortsatt ingen grenser.

Mer fra Dagsavisen