Han ga verden «Gandhi»

Han ble 90 år gammel, og har i lang tid vært borte fra rampelyset grunnet sykdom. Likevel er hyllesten som nå blir Richard Attenborough til del så vel omfavnende som omfattende. Det skulle bare mangle. Som skuespiller, produsent og regissør har han vært et fundament innen britisk film, ikke minst takket være høydepunktet «Gandhi», regissert av Attenborough og med Ben Kingsley i hovedrollen. Filmen vant hele åtte Oscars, inkludert beste film, beste regi og beste hovedrolle.

Men to andre høydepunkter i en imponerende portefølje av arbeider både foran og bak kamera skulle bli avgjørende for Attenboroughs suksess og ettermæle. Det ene var rollen som gangsteren Pinkie Brown i Graham Greene-historien «Brighton Rock», først hyllet som et sjeldent gjennombrudd på teaterscenen i 1943 før han gjentok rollen i filmen fra 1947. Denne bragden skulle på mange vis definere den butte, barnlige, men karismatiske Attenboroughs sterke personlighet foran kamera, og ga ham et utall roller i film både i England og etter hvert i Hollywood.

Hans varemerke ble gjerne roller som utilpasse tenåringer eller soldater og flygere, en naturlig forlengelse av at han sorterte under RAFs filmdivisjon under krigen. Det var også krigsfilmen som skulle ta ham til Hollywood, i filmen «Den store flukten» («The Great Escape», 1963) mot Steve McQueen og James Gardner. Etter et halvt århundre som skuespiller inntok han selv registolen for første gang, i «Oh! What a Lovely War», men målet med alle rollene han tok og de første filmene var å opparbeide seg penger og kunnskap for å realisere en stor drøm, filmen om Gandhi.

Richard Attenboroughs andre avgjørende rolle foran kamera kom på tampen av karrieren. Igjen spilte han en rolle utenfor A4-rammen, som den smått eksentriske eieren av dinosaurparken «Jurassic Park» i Steven Spielbergs kvantesprang av en blockbuster. Her ble Attenborough et ansikt for nye generasjoner. Da hadde han vært borte som skuespiller i over 13 år, men borte fra filmen hadde han definitivt ikke vært.

Etter «Gandhi» kunne han lage stort sett hva han ville. Og suksessene, i det minste økonomisk sett, kom som perler på en snor. «A Chorus Line» kom i 1982 som hans første etter «Gandhi», senere filmer ble «Chaplin» og «Shadowlands». I «Cry Freedom» i 1985 fikk han tatt ut raseriet på apartheid-regimet i Sør-Afrika i en film som tematisk sett holdt vann, men som filmatisk sett ikke matchet det sterke budskapet som Attenborough vektla. Slik ble mange av filmene til Attenborough, som helt fra barndommen hadde fått prentet inn betydningen av solidaritet med de svake, rettferdighet for alle og kunstens betydning for samfunnet.

Han kom fra akademisk familie, som blant annet tok to jødiske jenter på flukt inn i husholdningen under krigen. De ble værende i åtte år, og var med på å forme Attenborough-brødrenes livssyn. Lillebroren David Attenborough er ikke mindre kjent. Han skulle bli verdens fremste programleder og dokumentarist i sin sjanger, av natur- og villmarksprogrammer på BBC.

Richard Attenboroughs liv var en berikelse for britisk film. Han var også viktig rent filmpolitisk, og sørget som lobbyist og styreleder innen film- og teaterinstitusjoner blant annet for at det britiske lotterisystemet ble den viktigste finansieringskilden for britiske filmskapere. Han mottok de fleste utmerkelser en kulturpersonlighet i England kan få, og aksepterte dessuten å bli slått til såkalt «Life Peer» for Labour-partiet gjennom tittelen Baron Attenborough of Richmond upon Thames. Selv sportsverdenen sørger i dag, over fotballklubben Chelseas ivrigste supporter og direktør gjennom 13 år. Som filmprodusent var han aktiv helt til 2007. Tre år før det ble han rammet av en personlig tragedie da datteren Jane og barnebarnet ble borte under tsunamien som rammet Sørøst-Asia. Et fall gjorde ham avhengig av rullestol de siste årene av et liv som i seg selv befestet England som en stor film- og teaternasjon.

mode.steinkjer@dagsavisen.no