Kultur

«Gymnaslærer Pedersen»: Berettiget harselas over AKP(ml)-bevegelsen

Teaterversjonen av Dag Solstads «Gymnaslærer Pedersen» går fysisk til verks for å avkle AKP(ml)-vekkelsen.

Dagsavisen anmelder

4

TEATER

«Gymnaslærer Pedersen»

Regi: Ole Johan Skjelbred

Med: Ingvild Holthe Bygdnes, Andreas Stoltenberg Granerud, Stine Fevik, Modou Bah, Eldar Skar

Oslo Nye Centralteatret

Om kunsten å overdrive skulle fått et egennavn, ville det blitt Ole Johan Skjelbred. Skuespilleren, dramatikeren og regissøren har tatt for seg Dag Solstads roman «Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land», og skapt en sceneversjon som nærmest legemliggjør romanens svært morsomme og bitterlidenskapelig gjennomgangstone, om hovedpersonen Knut Pedersens inntreden i Larvik AKP (ml) og det altoppslukende møtet med den selvstendige og frigjorte, men også beinhardt partitro Nina Skåtøy. Romanen er et sentralt verk i Dag Solstads forfatterskap, og kan hende den som er lettest å overføre til andre kulturuttrykk. Hans Petter Molands filmatisering nådde bredt ut, mens Skjelbreds teaterversjon kjører Solstads sviende og presise eksistensielle oppgjør med den revolusjonære kommunismens vesen gjennom en langt grovere og mer partikkeloppløsende kjøttkvern. Tilbake står en svir over menneskelig dårskap og kontrastene som ligger mellom avhengigheten av fellesskapet og individets evne til å bukke under.

Les også: Anmeldelse av Dag Solstads nye roman: Gled dere!

Utgangspunktet er likevel Solstad, og som i romanen blir Knut Pedersen forført så vel politisk som kroppslig. Han mister det meste av seg selv og familien i en prosess der de fleste brikkene skal skifte valør og betydning underveis. Den intellektuelle lektoren gyver løs på Larvik gymnas med stor tiltro til historiens linjer og egne pedagogiske krefter, men allerede i første scene blir det klart at ideologien som AKP (ml)-bevegelsen bygger på gjennomsyrer det lille industrisamfunnet på en måte som får meningsklisjeer og radikal språkbruk til å blomstre. Teaterstykket «Gymnaslærer Pedersen» er blitt et gapskrattende ekstrakt av «den politiske vekkelsen» i et land som på alle måter står fjernt fra Sovjetunionen og Kina, mens den såre tematikken ivaretas mellom rillene og dels i den ganske så ville bruken av musikk uten at for eksempel Nina Skåtøys skjebne griper like sterkt som hos Solstad selv. Fem skuespillere på scenen er mer eller mindre skrudd fast til typegalleriet, med Andreas Stoltenberg Granerud som Knut Pedersen og Stine Fevik som Skåtøy. Modou Bah, Eldar Skar og Ingvild Holthe Bygdnes spiller romanens øvrige persongalleri. Blant annet.

Artikkelen fortsetter under bildet.

 *** Local Caption *** Urpremiere 21. november 2019

MEDVIRKENDE:
Stine Fevik, Modou Bah, Andreas Stoltenberg Granerud, Eldar Skar, Ingvild Holthe Bygdnes
Regi: Ole Johan Skjelbred
Kostymer: Ane Ledang Aasheim
Scenografi: Skjelbred/Aasheim

Andreas Stoltenberg Granerud og Ingvild Holthe Bygdnes. Foto: Lars Opstad

Les også: «De Urolige» til teaterscenen

Først og fremst er dette en fysisk teaterforestilling hvor det absurde også betones gjennom Ane Ledang Aasheims nerdekostymer, fjernt fra «søttitallet» og desto nærere 80-tallets overdimensjonerte frampek mot 90-tallets futuristiske partyestetikk. Scenografien (Aasheim/Skjelbred) benytter seg av den samme estetikken, dels «aluminiumsfolie», dels gym-«tjukkaser» samt en automatisk lift som surrer og går. Ingvild Holthe Bygdnes blir sammen med Stine Fevik de mest outrerte i sammenhengen, og særlig Bygdnes utgjør det man kan kalle Ole Johan Skjelbreds forlengede arm når det gjelder langdistansekomikk, der gjentakelser og uttværende kroppslige understrekninger av poenger og relasjoner blir virkemidler i seg selv. Kort sagt kunsten som kan ligge i det å overdrive. Denne gangen er ikke Skjelbred selv til stede på scenen, men skuespillerinstruksjonen gjenspeiler regissørens kroppsspråk og humor slik vi kjenner den fra en rekke oppsetninger, sist i «Arbeidstittel: Savnet fellesskap» ved Nationaltheatret. «Gymnaslærer Pedersen» viser at det ikke alltid er så lang vei mellom det insisterende og det irriterende.

Les også: Med helvete i brystet

Enkeltscener og innfall står sterkere enn helheten, og bærer preg av improvisasjon og en frodig fantasi der kroppstøyelighet og verbal ekstremakrobatikk har fått lov å utvikle seg uten barrierer. Her dyrkes pinlighetene side om side med en «raddikal» språkbruk som bygger opp under sjølproletariseringa, hvor særlig Fevik står fram som typedefinerende i sin tolkning av Nina Skåtøy. Hun driver eksersis og våpendemonstrasjon med brei vestfolddialekt og overforbruk av vokalene a og æ, samt en holdning et sted mellom en lastefull Prince-røykende Marlene Dietrich og en autoritær «Sjanten» i Billy og utstøter et langtrukkent «kammmrat» i ekstasens øyeblikk. Skjelbreds dramatisering og regi – hvor publikummet i det halvopplyste teatret blir videre en del av «folket» skuespillerne beveger seg blant – driver berettiget gjøn med en bevegelse som fortsatt preger det norske samfunnet, og mer enn en publikummer kan regne med å sette latteren i halsen under gjenkjennelsens nådeløse pisk.

Artikkelen fortsetter under bildet.

 *** Local Caption *** Urpremiere 21. november 2019

MEDVIRKENDE:
Stine Fevik, Modou Bah, Andreas Stoltenberg Granerud, Eldar Skar, Ingvild Holthe Bygdnes
Regi: Ole Johan Skjelbred
Kostymer: Ane Ledang Aasheim
Scenografi: Skjelbred/Aasheim

Ensemblet: Stine Fevik (fra venstre), Modou Bah, Ingvild Holthe Bygdnes, Andreas Stoltenberg Granerud, Eldar Skar. Foto: Lars Opstad 

Les også: «Trilogien»: Unik, mørk og vakker Jon Fosse-dramatisering

Stine Fevik står dessuten for stykkets største utblåsning, idet Skåtøy formelig letter i sitt eget «manifest». Eller eget og eget. I romanen er fleipingen om at kamerat Pedersen under det allmenne proletariseringskravet kan velge seg et yrke som postbud, knapt nok en setning etter Solstad-standard. I teaterstykket derimot, resulterer bemerkningen i en bannende og svertende monolog som bokstavelig talt varer en halv akt, avledet av den legendariske historien i romanen «Arild Asnes, 1970» om det kinesiske postbudet som gjennom et «arbeids-eureka» lærte seg å tjene folket i tråd med Maos lære. Fevik banner seg gjennom hele den norske fuglehåndboka i en «rant» som nærmest roper på å bli en youtube-hit, og etterlater publikum med pustebesvær mens hun selv ufortrødent går videre.

Les også: Gir terroristen plass på scenen

Feviks prestasjon er en ting, men innlemmelsen av utdraget fra «Arild Asnes, 1970» understreker hvor løsrevet Skjelbreds dramatisering er fra «Gymnaslærer Pedersen», og den før nevnte musikkbruken synes å være hentet fra en tilsvarende uuttømmelig og overstadig variert Sareptas krukke: Rolling Stones, Gorillaz, Jim «Foetus» Thirwell, Georghe Zamfir, Dungen, Grieg, Beatles, Toots and the Maytals og – selvsagt – den sørvietnamesiske revolusjonshymnen «Giai phóng mien Nam», for å nevne noen få. Slutten på stykket er riktignok etter boka, nokså absurd tolket den også, men her ligger endelig ettertanken ved og konsekvensene av en politisk bevegelse som viste seg å være like ødeleggende som den i dag er egnet til latterliggjøring. Den siden ved tematikken kommer imidlertid litt for sent.