Nye takter

Gud på høye hæler. Teateranmeldelse: «An Act of God»

Frank Kjosås har iført seg pen jakke og sløyfe for å gude litt på Chat Noir. Det kan knapt kalles mirakuløst.

Dagsavisen anmelder

4

TEATER

«An Act of God»

Av David Javerbaum

Regi: Jostein Kirkeby-Garstad

Med: Frank Kjosås, Henrik Thodesen og Simen Solli Schøien

Prologo og Thalia Teater/Chat Noir

På Det Norske Teatret har han spilt både Jesus, Judas og Hitler, samt en og annen smådjevel, så rollen som selveste Gud kom kanskje som et kall for Frank Kjosås. Faktisk var et av hans første oppdrag i det som fra i fjor framstår som et godt utvidet sabbatsår, å regissere den djevelske fabelen «Hand To God». Nå tar han skrittet ut på scenen selv i nok et kultstykke funnet på Broadways skrå bredder, David Javerbaums «An Act of God», som har sin opprinnelse i The Daily Show with Jon Stewart-forfatterens egen Twitter-konto TheTweetOfGod. På scenen er det blitt et lettbeint og replikkraskt satireshow med musikalinnslag over Guds selvtilfredse syn på menneskeheten. Helt fra starten i New York med «The Big Bang Theory»-stjernen Jim Parsons i hovedrollen, har det fått ry på seg som en gavepakke til skuespillere som leter etter mindre showpakker som ikke krever stort mer enn en scene og en liten iherdig stab. For eksempel ble det satt opp i London med komikeren Zoe Lyons som en kvinnelig Gud.

Les også: «Vårløysing» på Det Norske Teatret: – Skammen er tilbake

Chat Noir-oppsetningen «An Act of God» er showteater til lavkost, med Frank Kjosås som en allmektig og androgyn Gud på høye hæler og «erkeenglene» Henrik Thodesen og Simen Solli Schøien som hans «wingmen». Schøien har bearbeidet og tilpasset stykket til norske forhold, noe som gjør at det tidvis drypper svært bløte referanser rundt det være seg prinsesse Märtha Louise og sjaman Durek eller Karl Ove Knausgård, men selve religionskritikken kunne med fordel vært bedre tilpasset norsk virkelighet.

Artikkelen fortsetter under bildet.

###

Frank Kjosås, Henrik Thodesen og Simen Solli Schøien.Foto: May Langhelle

Les også: Best på scenen i 2019: Stumteater, Jon Fosse og sjokolade

Mye av stykkets enklere humor ligger i kjeklingen mellom de tre på scenen. Thodesen er kort og godt seg selv, og har overtatt Moses sin rolle som en moderne «steintavlebærer» og spørsmålsstiller på publikums vegne om hvorvidt Gud er ond eller hvilken sjampo han bruker. Schøien er DJ med bibelord på repertoaret, og begge bygger de opp under Kjosås’ glamorøse gudeskikkelse som har steget ned til menneskeheten som en mellomting mellom talkshowvert og standuper for å presentere ti oppdaterte bud. Det vil si, første bud er fortsatt «du skal ikke ha andre guder enn meg», og skikkelsen på scenen presiserer at først som sist at han er alles gud, det være seg Gud, Allah, Buddha, Shiva og hva de nå heter alle sammen. Hans dårligste trekk er dårlig sinnekontroll, noe som særlig går ut over Thodesen som har fått en elektrisk lenke rundt foten som Gud styrer etter eget forgodtbefinnende når spørsmålene blir litt for nærgående. Også en og annen politiker får kjørt seg når de nye 10 bud gjennomgås, som at Gud slår fast at han «hater» Sylvi Listhaug når det blir snakk om budet «Du skal ikke blande meg inn i politikk».

Les også: Anmeldelse av «Sult»: Rapport fra eksistensens yttergrenser

Den manifestasjonen av Gud som finner sted på Chat Noir, framstår som selvsentrert, kynisk, arrogant og en smule improvisatorisk med dårlig impulskontroll. Enkelte av passasjene, som Guds fortellinger om skapelsen av Adam og Even og Noahs ark, er tilløp til god satire og et tydelig forsvar for eksempelvis seksuelt mangfold. Alt Gud er blitt beskylt for å ha erklært som synd, rettes med andre ord opp igjen i denne «budrunden». Teksten har generelt noen skarpe enkeltpoenger, som når Kjosås retorisk spør om det virkelig er slik at «Gud» mener alt liv er hellig? «Åpenbart ikke», svarer han selv mens han skotter ned på «jorden». Likevel blir denne norske versjonen noe tannløs. Kanskje har noe av smartheten og de doble bunnene gått tapt i den norske tilpassingen. Kanskje er det også slik at religionsharselasen som i amerikanske øyne kan framstå som skarp og kontroversiell, på langt nær er like satirisk potent sett med norske øyne. Men Kjosås er gudegod som leken narsissist, selv om han hadde fortjent en bedre tekst.