Kultur
Grusomhetens Teater: Kapitalismekritikk med et skrik
Grusomhetens Teater kommer med en betimelig kritikk av kapitalismen i «Svart og hvit natt», men det estetiske uttrykket i forestillingen har ikke den revolusjonerende kvaliteten teatret sikter etter.
Fra Grusomhetens Teaters nye forestilling «Svart og hvit natt».
Magnus Skrede
Grusomhetens Teater har, tross sine mange ulike forestillinger med til dels ulike estetiske uttrykk, alltid hatt en forankring i Antonin Artauds teorier om teatret. Med sin nyeste forestilling «Svart og hvit natt» har de helt konkret vendt tilbake til utgangspunktet og skapt en samfunnskritisk forestilling ut fra Artauds ideer. Det er det kapitalistiske oljelandet Norge det går utover, og dette kunne virkelig blitt hardtslående etater. Men forestillingen vitner mest om at dersom Artauds tanker skal ha noen effekt i dag, bør de tilpasses og oversettes til vår tid. For denne forestillingen blir for gammeldags i form og innhold til å kunne slå fra seg.
Antonin Artaud (1896-1948) er en teatermann som de færreste har svært god kjennskap til. Hans mest kjente bok, essaysamlingen «Det dobbelte teater», kom ut i 1938. Både denne boken og hans øvrige forfatterskap er vanskelig tilgjengelig, selv for den som har teatervitenskapelig bakgrunn. Artaud var teoretiker, og skapte aldri noe eget teater. Derfor bygger Grusomhetens Teater på en fortolkning av og en mulig realisering av hva som ligger i Artauds teorier.
I teatrets egen beskrivelse av «Svart og hvit natt» henviser de til Artauds tekst «Serafime Teatret», som skal være den teksten der han kommer nærmest en beskrivelse av hva slags teater han ville lage. Teatret skriver om Artauds tanker at han «utfordret vestlige prinsipper og samfunnsnormer, og foreslo at vi burde vende oss mot østlig filosofi og teater for å inspirere til en kunstform som er mer i kontakt med jorden og våre naturlige instinkter.» Innbakt i dette er en kritikk av det kapitalistiske, maskulint drevne samfunnet som «har skapt en likegyldig og individualistisk tilværelse». Og akkurat dette griper de fatt i i sin nyeste teaterproduksjon.