Sven Nordin briljerer som Ove og det øvrige persongalleriet i oppsetningen på Centralteatret.

Gøyal gammel grinebiter

Et sympatisk, skarpt og morsomt portrett – Sven Nordin er grinebiteren Ove.

Kultur

 

5

TEATER

«En mann ved navn Ove»

Av Fredrik Backman, Marie P. Hedenius, Johan Rheborg og Emma Bucht

Regi: Bjarni Haukur Thorsson

Med: Sven Nordin

Centralteatret

Svenske Fredrik Backman har hatt stor suksess med flere av sine romaner, men det er «En mann ved navn Ove» som har blitt hans store gjennombrudd – og da ikke bare på den litterære arenaen. I fjor kom det både film og monolog basert på boken. Monologen har allerede gått sin seiersgang på teatret Rival i Stockholm, og har nå kommet til norske Centralteatret, med Sven Nordin på scenen.

Mens både romanen og filmen er befolket med mange karakterer, er det altså én mann alene som bærer teaterforestillingen. Men det frodige og fargerike persongalleriet vi kjenner fra film og bok, får allikevel plass fordi Nordin ikke bare spiller rollen som Ove, men også alle hans naboer og øvrige bekjente. Og dette gjør han med en slik briljans at det etter forestillingen er vanskelig å se for seg noen annen i denne rollen.

Karakteren Ove dukket første gang opp i en blogg Fredrik Backman skrev på svenske Cafe.se. Karakteren utviklet Backman så til romanfiguren Ove, en eldre enkemann i et lite, svensk rekkehusunivers. Ove er en regelrytter og en gammel pedant. Han er misfornøyd med mye, og han er også ganske ensom. Det eneste han ønsker, er å få dø i fred. Mens romanen har preg av bloggens satiriske snert, har dette i sceneversjonen blir til en ganske svart situasjonshumor. Og denne har til tider en fin brodd. Oves tidlige utbrudd mot at det moderne livet skal være bare «pent og på Internett», synes jeg for eksempel er ganske treffende. Allikevel: Ove blir i denne oppsetningen hovedsakelig en humoristisk karakter som jeg blir glad i, uten at han har mange nok fasetter til at jeg lar meg bevege på et dypere plan. Selv om omstendighetene er ganske triste, er dette aldri egentlig trist. Ove blir litt i grunneste laget til at jeg klarer å leve meg ordentlig inn i hans verden.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Men Ove er også en viktig karakter. Han har et tydelig ståsted. Han har klare meninger, et øye for kvalitet og funksjonalitet, og han klarer ikke å la være å bry seg. Ove er en sånn fyr som jeg tror ville irritere en ganske voldsomt i det levende liv. På scenen er vi derimot alltid på hans lag. Sven Nordin klarer å skape en ganske sympatisk grinebiter, og forestillingen blir aldri helt endimensjonal eller flat. Dette skyldes både Nordins overtrufne formidlingsevne og tilstedeværelse, samt at de ulike karakterene Ove har i sitt nærmiljø, både speiler og kontrasterer ham på en fin måte. Også med disse karakterene imponerer Nordin idet han lett og uanstrengt svtisjer mellom å være barn i ulike aldre, ungdom, «et blondt nek», hund, journalist, gravid kvinne – i et hele tatt et ganske bredt persongalleri – for så å være Ove igjen.

Selv om jeg savner mer dybde i dette stoffet, er «En mann ved navn Ove» en monolog som lar en av våre beste og mest rutinerte skuespillere få briljere på scenen. Og så er det jo morsomt. Jeg lar meg underholde!