Gnager til beinet

5

HORROR

«Raw»

Regi: Julie Ducournau

Frankrike/Belgia, 2016

Siden årtusenskiftet har Frankrike vært Europas mest spennende skrekkfilmland, som har fostret så mange grensesprengende sjokkfilmer at det har blitt en egen undersjanger kalt «New French Extremity». Norske distributører har skygget langt unna de aller fleste av dem, noe som har berøvet oss muligheten til å se kraftpakker som «Inside», «Frontier(s)» og «Martyrs» på kino her hjemme. Men råtassen «Raw» har heldigvis skapt såpass mye oppstyr at den ikke kan overses. I Norge har «Raw» fått streng attenårsgrense på grunn av «svært forstyrrende tematikk», og markedsføres som: «filmen som fikk publikum til å besvime i kinosalene!». Det stemmer, også. Visningen på filmfestivalen i Toronto måtte midlertidig stanses etter at flere publikummere besvimte. Under Göteborg Filmfestival besvimte to personer, flere skal ha kastet opp og over tretti publikummere stormet forferdet ut av kinosalen. Noe jeg mistenker er mer et resultat av massehysteri enn selve filmen. Uansett bra reklame, antar jeg. Allikevel litt synd at alt oppstyret rundt «Raw» står i fare for å overskygge selve filmen, som er langt fra så sjokkerende som man kan ledes til å tro.

Les også: Hun skaper kjøttlysten filmrevolusjon

For all del, det er flere ubehagelige scener her, men «Raw» er langt fra noen oppvisning i gørrete griseri. Og selv om kannibalisme er en betydelig del av greia, handler dette om mye mer enn bare en uskyldig vegetarianer-pike som får smaken på menneskekjøtt. Det jomfruelige skolelyset Justine (helt fenomenalt spilt av attenårige Garance Marillier) skal starte studiene på den samme veterinærhøyskolen som storesøsteren Alexia (Ella Rumpf). Justine har åpenbart levd et veldig beskyttet liv, med en dominerende mor som er vegetarianer, men som del av initieringsritualene på veterinærhøyskolen blir Justine dynket i dyreblod og tvunget til å spise rå harenyre. Natten etterpå våkner hun kløende opp med stygge utslett. Skolens helsesøster hevder at det bare er snakk om en allergisk reaksjon, men det ser mer ut som begynnelsen på en metamorfose; mens Justine drar av store hudflak som en slange skifter skinn – og haler opp en hårtust fra halsen i en scene som kommer til å hjemsøke marerittene mine. Justine har abstinenser og en umettelig appetitt på kjøtt, enten det kommer fra dyr eller mennesker. Hun er som en hund som har fått smaken på menneskeblod.

Undertegnede er i utgangspunktet ingen tilhenger av å skille kvinnelige og mannlige regissører. De siste årene har flere av de sterkeste sjangerbidragene vært laget kvinnelige filmskapere; inklusive Jennifer Kents «The Babadook», Ana Lily Amirpours «A Girl Walks Home at Night» og Karyn Kusamas «The Invitation». Jeg tviler allikevel på at «Raw» kunne ha hatt en mannlig regissør uten å minste mesteparten av den metaforiske tyngden. Man kan mistenke at Julia Ducournau så «Ginger Snaps» i oppveksten, sammen med mye «body horror» av David Cronenberg og Brian De Palmas «Carrie». «Raw» har dessuten noen likhetstrekk med Claire Denis’ «Trouble Every Day» (2001) og Marina de Vans «Dans ma peau» (2002) – men Ducournau har en så særegen, uforutsigbar og stilsikker tilnærming at «Raw» aldri helt likner på noe vi har sett før. Dette er en film som ser ut til å være drevet av personlige besettelser og ikke andre filmer. En unik visjon, som er desto mer imponerende fordi dette er Ducournau første spillefilm.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

«Raw» utvikler seg til å bli et portrett av et usedvanlig dysfunksjonelt søskenforhold, et drama om uartikulerte familiehemmeligheter – samt en metaforisk oppvekstskildring om en ung jente som løsriver seg fra en dominerende mor og utforsker seksualiteten sin for første gang. Det bobler en masse andre temaer under overflaten her; om vårt forhold til dyrevern, og hva som egentlig skiller oss fra de firbente skapningene vi deler planeten med. Om gruppepress, kroppspress, sexpress og om rollene unge jenter får tildelt. I likhet med Jordan Peeles «Get Out» utforsker «Raw» tunge temaer innenfor rammene til en publikumsvennlig sjangerfilm, og begge ligger allerede godt an til å trone høyt på undertegnedes «årets beste filmer»-liste.