Gisken Armand (t.v.) spiller Ljubov Ranevskaja som må selge familiens gods og dermed brutalt rykkes opp med roten. T.h. Hanne Skille Reitan som datteren Anja.

Glad blues for gammel hage

Hanne Tømta gjør enda en Tsjekhov på Bakscenen, men lykkes bare sånn passe.

Kultur

 

4

TEATER

«Kisebærhagen»

Av Anton Tsjekhov

Regi: Hanne Tømta

Bakscenen, Nationaltheatret

Anton Tsjekhov kalte sitt skuespill Kisebærhagen for en komedie da han ferdigstilte det i 1903. At det i tillegg er ganske mye blues i dette stykket, og at nettopp den kanskje er tydeligst, har vært klart for både ulike lesere og regissører opp igjennom tidene. Allikevel velger teatersjef og regissør Hanne Tømta å fokusere på glad-Tsjekhov fremfor blå-Tsjekhov i sin nye oppsetning av Kisebærhagen. Det samme gjorde hun med Tre søstre i 2014. Det lyktes hun ikke helt med da, og hun lykkes ikke helt nå heller.

Fokuset på det lystige og på komikken får de to første aktene lide mest under, og de lider generelt under det meste i denne forestillingen, for her spriker det litt i alle retninger. Ikke bare får vi vel mye slapstick og tøysete lydeffekter, men stykkets grunnleggende konflikt mellom kirsebærhagens gamle eier, Ljubov Ranevskaja (Gisken Armand), og hagens kommende eier Lopakhin (Trond Espen Seim), blir aldri helt tydelig. Følelsen av at noe truer Ranevskaja og hennes familie, at de skal røskes opp med roten av økonomiske årsaker, rotes bort et eller annet sted på veien. Det hvitmalte rommet på Nationaltheatrets bakscene føles også altfor stort for at relasjonene mellom karakterene skal få etablert seg på kort tid og at vi kan komme nær dem.

Men forestillingen tar seg opp etter hvert. Og den har definitivt sine øyeblikk. Tsjekhovs absurdisme er fint ivaretatt i Bjørn Flobergs Leonid Gajev, for eksempel, og det er denne typen humor som kler Tsjekhovs tematikk best. Stykket er dessuten konstruert slik at parvise rollekonstellasjoner hele veien representerer ulike motsetninger, og her finner vi mye fint, som i studenten Petja, spilt med nydelig ungdommelig livsmot av Emil Johnsen, og hans rasjonalitet satt opp mot Anjas (Hanne Skille Reitan) romantiske livssyn, eller igjen Petjas akademiske idealisme versus Lopakhins (Trond Espen Seim) arbeidsfokuserte realisme. Motsetningsparet Ljubov Ranevskaja og Lopakhin forløses imidlertid aldri. Seims Lopakhin er hele veien veldig jovial og lettbent, og selv om han er aldri så målrettet, oppleves han aldri som farlig. Og Armands Ranevskaja er for lite diva, for lite ovenpå til å kunne falle ordentlig ned i en avgrunn. Hun er også tegnet med for få blå toner til at hun blir en troverdig representant for noe som mot sin vilje må vike plassen for noe nytt. Ranevskaja og Lopakhin oppleves som for like i status hele veien til at deres maktspill, som i særlig grad skal representere kampen mellom det gamle og det nye, virker overbevisende.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Espen Skjønberg gjør inntrykk med sin tolkning av den gamle tjeneren Firs, som rørende nok glemmes igjen på godset når alle har dratt. Skjønberg leser også sceneanvisninger før hver akt, og vi hører at disse ikke overensstemmer med det vi ser på scenen. Men slik skapes på en fin måte et nytt lag i tematikken omkring gammelt og nytt; den gamle teaterteksten settes opp mot den nye oppsetningen. At noe gammelt må vike for noe nytt er jo en del av utviklingen på alle felt i samfunnet.

Noen praktiske ting drar dessverre ned helhetsinntrykket. For det første sluker rommet på bakscenen litt for mange replikker. For det andre har man ikke klart å tilrettelegge forestillingen godt nok til at publikum sitter på tre sider rundt spilleplassen. Det er dårlig sikt for publikum som sitter på sideplassene, og man går glipp av enkelte ting som skjer. For selv om man bare er passe fornøyd med det man ser, så er det faktisk fint å få med seg alt.