Gir terroristen plass på scenen

– Jeg opplever innimellom at det som foregår på scenen ikke angår meg, eller at det er mye fiksjon. Mens her var veggen mellom virkelighet og fiksjon mye tynnere. Nettopp fordi han som har sagt dette vi baserer stykket på ikke lever lenger, og han sto inne for det han mente til siste slutt.

Det forteller regissør Ilene Sørbø. Hun snakker om et av vårens kommende oppetninger på Oslo Nye Teater, nemlig monologen «20. november» av den svenske dramatikeren Lars Norén.

I den eneste rollen som terroristen selv, er Tarjei Sandvik Moe, mest kjent som Isak fra NRK-suksessen «Skam».

– Jeg har lest manuset og gjort mine tanker, men jeg tror mye av arbeidet kommer til å oppstå i samarbeid med Ilene, og hvordan vi ønsker å bruke rommet til å finne fram til hva vi føler er den riktige måten å presentere denne historien på. Det som er så fint med teater, er at du kan forske deg fram til løsninger over en prøveperiode, sier han.

Les også: Tarjei Sandvik Moe: De erter meg ikke lenger

Basert på dagboknotater

Det har vært flere teateroppsetninger med fokus på terrorister den siste tiden, blant annet «En av oss» på Det Norske Teatret, og «Åpenbaringern» på Rogaland teater her hjemme.

«20. November» er satt opp tidligere, blant annet i Sverige, Frankrike og Tyskland. Manuset er basert på datamaterialet og dagboknotatene til Sebastian Bosse, som 20. november 2006 begikk masseskyting av sine medelever på en videregående skole i Emsdetten, Tyskland. Alle overlevde angrepet, med unntak av ham selv som til slutt begikk selvmord.

– Det at stykket er basert på Bosses egne utsagn, og ikke bare er fiksjon, åpner et eget fantasirom i meg som tilskuer, og fascinerer meg, forteller Sørbø.

– Jeg tror det vi først og fremst prøver på, er å gi ham en stemme. For det var ingen som så ham, og han ble ikke hørt.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Om utenforskap

Regissøren mener spørsmålet om skyld og ansvar er interessant:

– Det handler mye om utenforskap. Vi sitter jo alle med et ansvar både på samfunnsnivå og i skolesystemet. Det ligger også hos hver enkelt av oss som faktisk kan plukke opp de som faller utafor de rammene vi har, som bare blir trangere og trangere, føler jeg. Han er på mange måter den skyldige i den hendelsen som skjedde. Men det er ikke bare ham, mener hun.

– Det skyldspørsmålet må vi faktisk fordele utover også. Med det sagt, tror jeg vi ville hatt mye større kvaler med å sette opp stykket, og vurdert det i større grad, hvis det faktisk hadde vært noen som hadde blitt drept i den skoleskytingen. Men siden alle overlevde, er det lettere å påta seg den oppgaven med å gi ham en stemme, sier regissøren.

Les også: Første gang en forestilling med 22. juli-terroren som hovedtema vises på en nasjonal scene i Norge

– Fortjener å bli fortalt

– Det er mange diskusjoner i dag om såkalt «no platforming», og hvorvidt man bør gi plass til mer eller mindre ekstreme holdninger i det offentlige ordskiftet. Hvorfor gi en terrorist mer oppmerksomhet på en teaterscene?

– Jeg synes et hvilket som helst menneske, bare ved å være menneske, fortjener å få sin historie fortalt. Dette mennesket er uansett et resultat av det livet det har levd, i et samfunn som vi lever i, og da kan man ikke bare ignorere det, mener skuespiller Tarjei Sandvik Moe som har fått full fart på skuespillerkarrieren etter «Skam»-serien var over. Fra den syngende Doody i «Grease», til å spille mot Andrea Bræin Hovig i den erotiske thrilleren «En affære». I disse dager er han også å finne i NRK-serien «Skitten snø». På Oslo Nye har han medvirket i publikumsuksessen «Snøfall» fra 2018, og «Sporvogn til begjær» fra i år. I 2020 blir han også å finne i urpremieren på «Til Ungdommen», basert på Linn Skåbers populære sakprosabok med samme tittel. Oppsetninga sparker i gang teateråret på Oslo Nye 22.januar.

– Bruker du noe av deg selv når du skal tilnærme deg en rolle?

– Så lenge jeg er fanget i min egen kropp, kan jeg bare bruke det jeg har av verktøy. Samtidig er det jo bare skuespill. Den balansen kan man diskutere for evig, sier han.

– Men du er også en som liker å gå til yttergrensene av deg selv, i stedet for å portrettere en som er ganske lik deg, skyter Sørbø inn.

– Ikke bare avskrive ham

– Så er det ganske interessant å sette seg inn i en helt annen persons virkelighetsoppfatning, mener hun.

Sandvik Moe må si seg enig:

– Man kommer langt med fantasien. Man gjør det, altså. Jeg har aldri vært i en situasjon som den karakteren opplever, åpenbart. Men dette er en fyr som er på min alder, som er vokt opp i det som kan se ut til å være et trygt hjem, men så ender han opp med å gjøre en så ekstrem handling, sier han.

– Det er jo interessant, og det er viktig å ikke bare avskrive ham som at han er et monster. Man må finne ut hva som får et menneske til å gjøre sånne ting, for det skjer jo hele tida – men hvorfor? Jeg tror teateret er en av de beste måtene å utforske det spørsmålet på.

Les også: Ullmann-roman for første gang på norsk teaterscene