Roger Moore under filminnspilling i 1984.

Gentleman og tidsikon

Roger Moore er død. Verden er blitt en gentleman fattigere, og det er blitt lengre mellom sårt tiltrengte glimt i øyet.

Kultur

Av Mode Steinkjer

Roger Moore ble selve bildet på den elegante og distingverte briten, som velkledd med drinken i hånden og med et tørt knekk i replikken kunne få en hel verden til å smile og glemme alt annet. Når han nå er død, i den anstendige alderen av 89 år og som den første av alle de som har spilt James Bond, har verden mistet en ikonisk skuespiller og en mann som ville gjøre den samme verden til et litt bedre sted å leve. 

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Fra starten med «Å leve og la dø» i 1973 til «Med døden i sikte» i 1985, mot blant andre Grace Jones og med Silicon Valleys dataframtid som bakgrunn, dreide Roger Moore James Bond-filmene og figuren i seg selv inn i en mer fantasifull og actionpreget fase, til ergrelse for enkelte blant den eldre fansen som hadde Sean Connery som sitt store forbilde, til stor glede for et kinopublikum som så en agentserie speile samfunnet de selv vokste inn i. Han ble en representant for det evige erkebritiske i overgangstiden mellom «the swingin’ sixties» og den virkeligheten som ble råere og gråere når thatcherismen gjorde seg gjeldene, nettopp i den perioden da Moore gestaltet filmhelten agent 007 James Bond gjennom hele sju filmer.

Connery, som er fire år yngre enn Moore, var nok tøffere i Bond-dressen, mens George Lazenby ble et riktignok solid mellomspill før Moore endelig aksepterte rollen han hadde blitt tilbudt flere ganger tidligere, men som han hadde måttet takke nei til på grunn av TV-serieinnspillinger. For mange av oss som vokste opp som kinogjengere på den tiden var han selveste James Bond, den første og den riktigste, han som brakte humoren inn i en skikkelse som flere av dem som har spilt han eller definert han på film senere, har tatt vel alvorlig.

Les også: Skuespilleren Roger Moore er død

Roger Moore ble født i 1927 i Stockwell i London, som sønn av en politimann. Ikke overraskende for alle som har sett han opp gjennom årene, begynte han karrieren som modell før han kom inn i filmen via stadig større statistroller fra midten av 1940-tallet, før så en kontrakt med MGM i Hollywood fikk han etablert. Den helt særegne tørrvittige humoren hadde han med seg fra først «Helgenen», gjennom rollefiguren Simon Templar som gjorde han berømt for en hel verden. Så ikke minst «Gullguttene», der Moore spilte Lord Brett Sinclair og Tony Curtis hadde rollen som Danny Wilde, to antihelter født på solsiden som havnet lukt inn i eventyret. Dermed var han allerede før han overtok Bond og omgjorde han til en mer eventyrlig fantasihelt, like skreddersydd etter sitt eget hjerte som smokingene var, godt plassert på filmkartet som den velkledde, lakoniske humoristen og kvinneforføreren.

Moore var en dyktig skuespiller, men også et eksempel på en klasse skuespillere som blir det de blir ut fra rollene de ikler seg. Han prøvde seg i Hollywood og hadde enkelte komedier som gjorde det noenlunde godt gjennom hele karrieren, men han var ikke den typen skuespiller som i kraft av seg selv gikk gjennom lerretet fra første stund. Det skulle han imidlertid gjøre i det mindre formatet. Det ble TV-apparatene og den samlende kraften i fjernsynsmonopolenes tidsalder som gjorde han til superstjerne, og det var her han vokste til den skuespilleren og skikkelsen han skulle bli gjennom rekordlange 12 år i rollen som Bond. Da han ga seg var det fordi han nærmet seg seksti år, og han så det helt poengløst at han på det stadiet skulle løpe rundt og jage jenter på film som var yngre enn hans egne døtre. Da hadde han spilt James Bond i «Mannen med den gyldne pistol» (1974), «Spionen som elsket meg» (1977), «Måneraketten» (1979), «Kun for dine øyne» (1981) og «Octopussy» (1983), foruten de to tidligere nevnte filmene.

Selv om Moores karriere spant over drøyt sju tiår, og det fortsatt er animasjonsfilmer han har gitt stemmen til som ikke har hatt kinopremiere, stanset den på mange måter etter at hans Bond-eventyr var over. Årsaken var at han var så forbundet med rollen han på flere vis selv hadde skapt, både på og utenfor lerretet, at han knapt kunne brukes i andre prosjekter. Selv sa han at det å være Bond til evig tid ikke var noen hemsko, snarere tvert imot, men trolig var sannheten mer sammensatt, samtidig som den ga han et liv få kan matche. Da han ble slått til ridder av den britiske dronningen var det imidlertid ikke for å ha tjent «Her Majesty», men for sitt mangeårige humanitære arbeid og for rollen som UNICEFs goodwill-ambassadør. Selv satte han større pris på at han ble æren tildel på bakgrunn av nettopp dette arbeidet, og ikke for sin skuespillerkarriere. Verden vil nok likevel huske ham som James Bond, men noen vil forhåpentligvis aldri glemme at det han utrettet for andre i den virkelige verden, langt overstiger de fiktive verdenene han reddet i kraft av sin lisens til å drepe.