Går over streken

UTSTILLING

Kjell Varvin

«FRI GEOMETRI – Ustabile variabler»

Kunstnernes hus, til 30. april

Jeg skal ærlig innrømme at jeg slet litt på Kunstnernes hus. Jeg hadde de to overlyssalene for meg selv, i skumringslyset onsdag ettermiddag. Det elektriske lyset var slått av, kunstneren var gått hjem, og jeg måtte låses både inn og ut. Jeg har fulgt Kjell Varvin i en årrekke, og det er hyggelig å få spesialservice. Men jeg greide ikke helt å finne noen entusiasme for denne kunsten som jeg mente at jeg kjenner godt.

Så forvirret var jeg at jeg dro tilbake på pressevisningen torsdag. Ikke vet jeg om det var en murrende forkjølelse eller stresset etter en deadline som forstyrret opplevelsen onsdag, men jeg fant at jeg måtte gi kunsten en ny sjanse. Og da skjønte jeg sakte men sikkert at dette var et godt sted å være. Overlyssalene er fylt av kunst som skal oppleves sammen med andre. Det store antallet skulpturer og installasjoner er laget med menneskekroppen som målestokk. Det burde kanskje være tilstrekkelig at du opplever med din egen kropp. Men du er fanget i kroppen, du ser ikke deg selv utenfra i relasjon til kunsten. Det er først når du ser kunsten opp mot andre kropper at sammenhengen til den kroppslige målestokken blir til en opplevelse.

Så enkelt kan det faktisk være. Kjell Varvin lager kunst som ikke skriker etter oppmerksomhet. Den bygger på strekens tilstedeværelse – på papiret og i rommet. De siste tiårene har han jobbet konsekvent med å bygge streker ut i rommet, i form av skulpturer og installasjoner som skaper romlige konstellasjoner og utfordringer. Mye av det som kommer ut av atelieret hans er organisert kaos, samtidig som det er godt å hvile øyet på disse skulpturelle installasjonene.

Kjell Varvin er født i 1939, og han har levd så lenge at mange ville gitt opp for lengst. Men han jobber ufortrødent videre. Atelieret er så fullt at han har ryddet plass i et hjørne. Der bygger han en ny installasjon hver eneste dag. Neste dag lager han en ny. Alt sammen legger han ut på bloggen sin. Han var så tidlig ute med den nye muligheten at datafolket ikke skjønte hvorfor han trengte så mye datakapasitet. Han skulle legge ut bilder i stedet for tekst. Da trengtes det bytes, og det var de ikke vant til. Men han løste det, akkurat som han løser sine daglige utfordringer der i atelieret.

Etter at han har fått stigende oppmerksomhet de senere årene står Kjell Varvin endelig på toppen av sin «Holmenkollbakke»: Utstillinger på Trafo i Asker, Kunstnerforbundet, Festspillene i Nord-Norge i Harstad og Akershus kunstsenter på Lillestrøm har gitt ham et godt navn i kunstkretser. Men det er først nå at han vil nå ut til et stort publikum. Utstillingen i Kunstnernes hus er et samarbeid med Nordnorsk kunstmuseum i Tromsø, der han stilte ut i fjor. Det å få stille ut i begge overlyssalene har vært en drøm siden han seks år gammel vandret opp den monumentale trappen i Kunstnernes hus sammen med sin far for å se den første Høstutstillingen etter den andre verdenskrig. Det med Holmenkollen snakket han om i et intervju i D2. Det det dreier seg om er barndommens skrekkfylte glede over å kaste seg ut for hoppkanten.

Det er antagelig den samme følelsen han har nå. For han nøyer seg ikke med å lage skulpturer og installasjoner til utstillingen, som bærer det talende navnet «FRI GEOMETRI – Ustabile variabler». Nei, hver eneste dag kommer han til å jobbe videre med installasjonene i den venstre overlyssalen. I den høyre salen er monteringen fastlagt av utstillingens kurator. Den venstre har han fått forme selv. Både før og etter åpningstid kommer han til å skape sine forandringer som en annen fjøsnisse. Så du skal ikke føle deg trygg

– det kan godt være at den gule veggen blir overmalt og de flotte grupperingene på gulvet finner en ny form.

Men så var det dette med opplevelsesøkonomien. Kunstnernes hus krever inngangspenger, men de byr ikke på så mye mer enn kunstopplevelsen. For mange er det mer enn nok. Men med en blå-blå regjering er det blitt veldig synlig at det stilles nye krav til kunst- og kulturinstitusjonene. Det at de skal være navet i nasjonens kulturelle bevissthet er ikke lenger nok. Nei, nå skal de være drivkraften i opplevelsesøkonomien, den som underholder oss til døde slik at vi ikke får tid til å tenke på det som er viktig. De skal tiltrekke seg turister og skape nye arbeidsplasser i en økonomi der kunstfaglige premisser stilles langt bak i køen.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Da jeg var på Kunstnernes hus for andre gang torsdag ble nyheten om ansettelsen av ny administrerende direktør for Sørlandets Kunstmuseum (SKMU) og Kunstsiloen i Kristiansand kjent. Museet som skal forvalte kunstsamlingene til SKMU og milliardæren Nicolai Tangen skal ledes av Reidar Fuglestad. Han kommer fra direktørjobb i Dyreparken og skal visstnok få tre millioner kroner i årslønn – like mye som Audun Eckhoff får som etterlønn over to år når han slutter som direktør for Nasjonalmuseet. For den summen skal Fuglestad gjøre Kunstsiloen til «en kunst- og kulturdestinasjon i internasjonal klasse.» Stikkordet for styrets valg av ny direktør er «destinasjonsutvikling». Den faglige presentasjonen og kunsten blir knapt nok nevnt i pressemeldingen som ble sendt ut. «Fuglestad har en visjon om kunst og kultur som en driver for opplevelse, reiseliv og næringsutvikling.» skriver de i pressemeldingen.

Det er denne virkeligheten kunst- og kulturinstitusjonene nå må tilpasse seg. I hvert fall hvis den blå-blå regjeringen får fornyet mandat til høsten. Men – Arbeiderpartiet er vel heller ikke så langt unna tankegangen, så ivrig de var på å målstyre programmene for å rette oppmerksomhet mot ulike nasjonale markeringer som de var, sist de satt i regjering.

Derfor er det så deilig å kunne gå opp trappene på Kunstnernes hus og dykke ned i en utstilling som ikke krever noe annet av deg enn evnen til å sanse og nyte. En liten avdeling i den kuraterte salen er viet tegningene, og der er det tydelig at det løper én rød tråd gjennom alt Kjell Varvin gjør: Det er en grunnleggende taktilitet i tegningene som du raskt sanser som grunnlag for skulpturene også. Han lar sveiseskjøtene være synlige, han lar tilfeldighetene skape sin egen logikk, og han skaper en helhet som er så kaotisk mangfoldig at du fort får lyst til å komme tilbake.