Kultur

Går i strupen på nåtiden

Torshovgruppas «1984» er en besk og klaustrofobisk allegori over totalitarismen, hvor teatrets virkemidler i seg selv blir et lys i mørket.

Dagsavisen anmelder

5

«1984»

Av Robert Icke og Duncan Macmillan

Regi: Kristina Kjeldsberg

Med Sigurd Myhre, Janne Heltberg, Håkon Ramstad, Marika Enstad, m.fl.

Torshovteatret

Oppsetningen av «1984» bringer urovekkende skygger fra nærliggende konflikter, styresett og menneskerettighetsbrudd, iscenesatt med gruvekkende autentisitet og intim intensitet. De virkningsfulle torturscenene er likevel mindre skremmende enn ideologien som ligger bak, en altutslettende søken etter makt for maktens skyld og hvor tanken om individets berettigelse vaskes vekk i tråd med at tanken er den største av alle fiender.

Britiske Robert Icke og Duncan Macmillans sceneversjon av George Orwells klassiker har funnet godt jordsmonn i en verden preget av informasjonssamfunnets fallgruver, av varslere i eksil, av framveksten av ytre høyre og av en Donald Trump som med «fake news» har lansert et begrep som uten problemer kunne vært sugd fra Orwells rekke av framskutte metaforer. Kristina Kjeldsbergs oppsetning følger dramatikernes virkningsfulle grep om historien ved å sette den inn i ny ramme, en «litteraturhus»-lignende opplesningsseanse lagt til etter 2050 hvor boken diskuteres og vurderes på bakgrunn av det som har skjedd siden 1984. Rammen gir stykket en ekstra dimensjon, og er så humoristisk at den tar noe brodd fra uhyrlighetene i seg selv. At den til en viss grad kompliserer et allerede kronologiopphevet handlingsforløp kan imidlertid være et hinder for den som ikke har kjennskap til boken fra før.

Les også: Nationaltheatret advarer mot torturvold i «1984»

Torshovteatrets intimscene er som skapt for urovekkende teater av det slaget «1984» er blitt, og scenografien som illuderer et smadret, kaldt samfunn fullt av skjulte sannheter er imponerende i sin enkelhet. Scenograf Dagny Drage Kleivas bakenforliggende buede vegg av vinduer, skap og dører er som hentet ut av den japanske installasjonskunstneren Chiharu Shiotas (for øvrig aktuell på KODE i Bergen) store vindusinstallasjoner der hun skrur sammen gamle vindusrammer i gigantiske formasjoner. Shiotas intensjon er å bruke det mest hverdagslige (som for eksempel baderomsvinduer) som antydning av fortiden, og slik fungerer også scenografien, som små mer eller mindre ubevisste vinduer til en fortid som i stykkets handling er utvisket. At veggen også er et lerret, som publikum ser seg selv på, blir et «Storebror ser deg»-øyeblikk som bevisstgjør stykkets aktualitet.

Winston Smith (Sigurd Myhre) er funksjonæren i Sannhetsministeriet hvis jobb er å foreta justeringer slik at hendelser og personer i fortiden forsvinner. Men på grunn av arbeidet er han i sine oppdragsgiveres søkelys, fordi han besitter minner og viten i et samfunn der den individuelle og kollektive hukommelsen systematisk slettes, hvor språket utraderes gjennom bevisste forenklinger i ordboken med «nytale» og hvor frykten for tankepolitiet skaper et vakuum der til og med barn angir sine foreldre i et overvåkingssamfunn der tanken er ufri, for ikke si lammet. All tenkning eller oppførsel som bryter med det strengt normerte og uniformerte, anses som «spionasje», som igjen straffes med døden.

«Krig er fred» og «Uvitenhet er styrke» er to av flere begreper fra «1984» som ligger som premiss for Orwells visjon om en verden der mindretallet undertrykker folkemassene i så stor grad at folket for lengst er inne i en tilstand der de undertrykker seg selv. Med populismen, Nord-Korea, den teknologiske overvåkingen og sporsøkningen i bakhodet kan man knapt tenke seg en bok eller et teaterstykke som har større aktualitet i dag enn «1984», skrevet i 1948 som en allegori på hvordan seiersmaktene fra annen verdenskrig vokste til to kjempende akser, Oseania og Eurasia, mens en tredje, Østasia, oppsto rundt et stadig mektigere Kina.

Den som kontrollerer fortiden, kontrollerer nåtiden, og den som kontrollerer nåtiden kontrollerer framtida, var Orwells tanke. Winston er imidlertid «siste gjenværende mann» i den forstand at han innser sin evne til å «dobbeltenke», ha flere tanker i hodet på en gang. Han ris av minner og tvil, han skriver dagbok og dras mot den i hierarkiet høyerestående O’Brian (Håkon Ramstad), som han mistenker kan være hans vei inn i en mytisk motstandsbevegelse. Han knytter kontakt med Julia (Janne Heltberg), og de innleder et stormfylt kjærlighetsforhold bygget på lyst og begjær, også det forbudt av et parti som kun tillater forhold som et redskap for reproduksjon. Winston vil knuse tyranniet, og Julia følger ham med et større anstrøk av skepsis og frykt. Det går som det må gå, og Winston og Julia vet det selv. De er de døde, de kan ikke unngå å bli oppdaget og straffet.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Stykket besvarer i stor grad filosofien som ligger til grunn for totalitærstatens allmektige grep om befolkningen, mens de enkle begrepene ivaretas av handlingens rystende eksemplifisering. Som avhørene, der Håkon Ramstad er glitrende iskald som den «empatiske» O’Brian, dobbeltspilleren, forhøreren og den i rom 101 torturerende eksekutøren som kjenner den enkeltes innerste frykt. Torturscenene i stykket er realistiske, og sammen med Ramstads spill får ikke tilskueren mulighet til å glemme at om historien og rollefigurene er oppspinn, er de spunnet over virkelige ideologer og mekanismer som er i bruk rundt oss den dag i dag.

De ømme øyeblikkene mellom de Winston og Julia utgjør stykkets lyspunkter, hvor kjærligheten og utøvelsen av den blir den klareste protesten mot maktpyramiden der Storebror ser deg og hvis øye er allvitende og allestedsnærværende. Sigurd Myhre har også oversatt stykket til norsk, og han bærer sin Winston med intensitet og troverdighet, med en dyp indre splittelse og en utenpåliggende sår forvirring som om han vet at han går skjebnen i møte med åpne øyne. Slik bærer han også den kilen av uro som er «1984»-oppsetningens største bragd. At den utover selve nærlesningen av det virkelighetsnære scenarioet, bidrar til å plante en tanke hos tilskueren om at friheten til å se et teaterensemble utøve en øvelse i nettopp tankefrihet ikke kan tas for gitt.