4
DANS
«Giselle»
Koreografi: Dada Masilo
Musikk: Philip Miller
Dansens Hus
Den sørafrikanske danseren og koreografen Dada Masilo har hatt store suksesser med sine nytolkninger av kjente ballettklassikere. For noen år siden bergtok hun både et norsk og et internasjonalt publikum med sin versjon av Svanesjøen, og nå har hun satset på et nytt klassisk kort, nemlig «Giselle», første gang oppført i 1841. Når urpremieren nå er lagt til Oslo og Dansens Hus, er det faktisk en skikkelig begivenhet – det er ingen hvem som helst som har kommet til gards.
Dada Masilo og hennes kompani er danseteknisk imponerende dyktige, og Masilos karakteristiske blanding av et klassisk uttrykk og et tradisjonelt afrikansk er som dynamitt på scenen. Det doble sjalusidramaet i «Giselle», som resulterer i at hun (Giselle, danset av Masilo selv) danser seg i hjel, gir de en veldig kraft gjennom sin tolkning av stykket. Kraften er så enorm at det eventyrlige, sarte og sensuelle som denne sceniske fortellingen vanligvis formidler, dessverre går tapt. Noen av disse følelsene skulle jeg gjerne sett videreformidlet også i Masilos versjon for å skape en motvekt mot det ganske tøffe og tempofylte uttrykket hun ellers jobber med her. Resultatet er en noe ensidig forestilling, og dette på tross av at de to aktene i forestillingen foregår i to helt ulike miljøer, nemlig et jordisk bondemiljø og et mer åndelig, trollsk et befolket av en egen type ånder (wiliser). Det er som om de to virkelighetene i denne forestillingen kryper nærmere hverandre i uttrykket, som om den levende (i første akt) og døde (i andre akt) Giselle ikke er så ulike i karakter. Rent estetisk synes jeg det er dumt. Fortellingen mister noe av sin indre dynamikk og jeg mister følelsen av at dette er et eventyr. Psykologisk føles det imidlertid naturlig å følge den døde men kraftfulle Giselles raseri etter å ha blitt ført bak lyset av sin kjære. Det er som en forlengelse av det raseriet hun må ha følt dersom hun nå ikke hadde dødd av fortvilelse og dans. Og slutten blir også mer brutal enn forventet.
Når en karakter dør av fortvilelse og for mye dans og siden blir en wilis, en ånd som dreper svikefulle menn, er det kanskje ikke så rart at man savner noe mer eventyraktig, noe sensuelt og sårbart. Dada Masilo har flyttet fortellingen nærmere det menneskelige, og dermed kommer den også nærmere innpå oss, med all den urkraften hun makter å føre inn i ethvert materiale hun jobber med. Og selv om jeg ikke er aldeles henført over hennes Giselle, har den absolutt kvaliteter jeg imponeres og berøres av.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Først og fremst er dette stor dansekunst, både når det gjelder soloprestasjoner og ensemblearbeid. Dette er stor og ekspressivt i uttrykket, men samtidig svært presist ned i de minste detaljer. Gjennomføringen er definitivt av høy kvalitet. Det hele er både levende og nakent fremstilt. Forkortingen og fortettingen av handlingen som er gjort, synes jeg også fungerer godt, og det nyskapte lydbildet, der biter av Adolphe Adams opprinnelige ballettmusikk flettes sammen med et mer moderne uttrykk, er spennende, men kanskje litt for mørkt.
Dada Masilos uttrykk har vist seg å fungere i de klassiske fortellingene tidligere, og det er stort at hun legger en urpremiere til Oslo. Men hennes umåtelige popularitet til tross: Denne gangen synes jeg ikke uttrykk og fortelling forenes til noe som virkelig tar pusten fra meg.