Fyllekalas med døden

TEATER
«Pietà» 
Av Astrid Saalbach 
Regi: Kim Bjarke 
Med: Linn Skåber

Når Centralteatret setter opp monologen «Pietà» av Astrid Saalbach, knytter det seg minst like store forventninger til stykket som til skuespiller Linn Skåber. At kritikerroste Saalbach nå trekkes fram her med et stykke av svært tradisjonell karakter, er derfor overraskende og litt skuffende. For den type avsløringsdramatikk stiller seg tydelig i en tradisjon av dramatikk om fasademennesker i fritt fall. Vi finner den hos en gammel mester som Ibsen og hos Edward Albee, og særlig hans «Hvem er redd for Virginia Woolf?», som Saalbachs stykke kan minne om. «Pietà» slår ikke inn nye dører, verken i tematikk eller oppbygging.

Marie er en tilsynelatende vellykket kvinne som havner i en hotellseng med en død mann. Marie benytter anledningen til å lette sitt hjerte for ham, mens hun drikker tett. Tragedien hun avslører oppleves som hverdagslig og nærmest klisjémessig innen dramatikken. Alkoholisme, utroskap, å miste jobben og å ha et barn med problemer, kan være tøft i virkeligheten, men på en scene i 2015 blir det for tamt. Skal man først skrive om en suksessrik kvinnes fall, bør fasaden tegnes tydeligere opp, slik at fallet er dypere.   
Skåbers bidrag drar ikke stykket opp. Vel spiller hun med energi og kraft – kanskje litt for mye – men hun slår an den tragikomiske tonen for tidlig. Det triste er der fra starten, og dermed faller aldri Marie på ordentlig. I tillegg er det for mye Skåber (slik vi kjenner henne som komedienne) i stykkets komiske partier til at karakteren blir troverdig nok. I de melankolske partiene synes jeg Skåber gir oss biter av et godt kvinneportrett, men hver gang det er et morsomt øyeblikk, fjerner hun seg fra karakteren. Det er synd, for Skåber kan gjøre helt glitrende tolkninger.

Det er som om Saalbachs tekst og Skåbers spillestil har hver sin toneart. Der teksten er raffinert og kløktig i sitt språk, er Skåbers stil for løs og på nippet til å bli rølpete. De finstemte partiene av teksten som åpner opp for å se den i en større sammenheng, forsvinner i en tiltakende fyllekule. Selv om dette ikke er Saalbachs sterkeste stykke, har det både undring og flere undertoner i seg som hadde fortjent å få større betoning. Saalbachs dramatikk åpner for spørsmål og lar seg analysere med mange slags blikk. Forestillingen gir seg ikke i kast med noen av spørsmålene, og lar oss heller bare være vitne til Maries langsomme drukning av det hele. Det var ikke et fyllekalas jeg kom for å se. 
Inger Marie Kjølstadmyr