Kultur

Fulgte opprørerne i Aleppo

– Jeg var konstant redd, sier syrisk-norsk filmskaper. I dag viser han «Aleppos fall» på dokumentarfilmens viktigste festival.

Bilde 1 av 4

«Dokumentarfilmens Cannes-festival» kaller Norsk filminstitutt festivalen IDFA i Amsterdam, som startet i går. Hele sju norske filmer er tatt ut til den prestisjetunge festivalen. I dag får «Aleppos fall» verdenspremiere på IDFA. Den inneholder Nizam Najars oppsiktsvekkende opptak fra kampene i Aleppo mellom 2014 og 2016, der han fulgte en sivil opprørsstyrke i kampen mot Assad-regimet.

Fra han var 10 til han var 16 bodde Najar selv i Aleppo, Syrias nest største by. «Det var i disse gatene jeg fikk mitt første kyss» sier han i starten av filmen, når han går gjennom de krigsherjede byen.

– Nysgjerrigheten drev meg tilbake. Jeg har mange minner fra Aleppo, min mor er derfra, jeg ville se hva krigen hadde gjort med byen og menneskene der. Jeg dro ned med et kamera og ingen planer. Jeg visste jo ikke at Aleppo skulle falle. Så ble det virkeligheten som skrev historien, sier Najar.

«Aleppos fall» får Oslo-premiere på Oslo dokumentarkino 23. januar, er tatt ut til Tromsø-festivalen, og er kjøpt for visning på NRK.

Les om nordisk dokumentarbølge: Det utfyllende verdensbildet

Flyktninger

Nizam Najar er født i Libya, vokste opp i Syria, og kom til Norge som flyktning sammen med familien i 2002. Han er utdannet dokumentarskaper fra filmskolen på Lillehammer og journalistutdanningen i Volda. Etter at han var ferdig med studiene i 2010, gikk han umiddelbart i gang med å følge den arabiske våren som dokumentarskaper. I 2013 skildret han oppstanden i Libya i «Dagbok fra revolusjonen», vist på NRK Brennpunkt. Tidligere i år var han medregissør på «69 minutter av 86 dager», som følger en syrisk familie på flukt over Middelhavet mot Sverige. Også denne er tatt ut til årets IDFA.

Fra 2014 til 2016 gjorde Najar en rekke reiser til Aleppo, der han oppholdt seg inntil en måned av gangen. Han fikk raskt kontakt med en av byens Free Syrian Army-militser. Frontlinjene gikk midt i Aleppos bygater. I filmen er Najar tett på under både kamphandlinger, bombeangrep, planlegging og utføring av sabotasjeangrep.

– Jeg var konstant redd. Jeg er ingen martyrtype. Jeg ville filme det som skjedde og komme hjem med opptakene, ikke bli skadet eller drept i prosessen. Så jeg tok de forholdsreglene man må ta for å kunne være på bakken i Aleppo, sier Najar.

I en av filmens nøkkelscener er Najer tett på med kameraet når en av hovedpersonene blir skutt av en snikskytter og dør.

– Da tenkte jeg: Det kunne vært meg. Jeg tenkte på familien min hjemme i Norge – jeg var nettopp blitt far – og jeg tenkte på kona og barna til han som ble skutt. Han var også nybakt far. Hva slags framtid venter barna hans? Hva slags framtid venter de som mister sine nære i krigen?

Les intervju med DRIB-regissøren: Satirisk kamp mot kapitalismen

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Etisk spørsmål

– Dette rommer også et etisk spørsmål for journalistikken: Skal journalistikken ikke oppfylle sitt mandat fordi et sted er farlig? Skal vi bli hjemme isteden? Assads styrker har klart å skremme internasjonal presse til å holde seg unna. Man må jobbe politisk for at både internasjonal nødhjelp og internasjonal presse kan få tilgang til å gjøre jobben sin i Syria, mener Najar.

Han understreker at filmen hans ikke prøver å gi et fullstendig bilde av konflikten.

– Som dokumentarfilmskaper ville jeg skildre alminnelige folk. Filmen handler ikke om krigen, men om menneskene i krigen. Jeg er ikke opptatt av det militærfaglige. Dette er ikke soldater. De er vanlige sivile som slutter seg til krigen. Haj Khaled, en av de lokale militslederne, var skredder da krigen brøt ut. Hendene hans var myke, vant til å behandle tekstiler. Hans drøm var å åpne skredderverksted, forteller Najar.

– Omar, kommandanten, blir spurt i filmen om han kjemper et tapt sak. «Jeg kan ikke tillate meg å tenke slik. Jeg har tatt på meg et lederansvar», svarer han. Krig er ikke et valg. De går i krig fordi de ikke har noe valg. De blir presset opp i et hjørne. Befolkningen blir brutalisert.

– IS, al-Quaida og al-Nusra har globale ambisjoner. Opprørsstyrkene som kjemper mot Assad har en nasjonal agenda, å fjerne Assad. Jeg ville ikke filme europeere som dro til Syria for å slåss. Deres stemmer er ikke relevante for kjernen i konflikten, nemlig at syrerne vil bli kvitt tyrannen Assad.

Les også: Et unikt innblikk i radikal islam

Bomberegn

Filmen slutter like før Aleppos fall i desember 2016. Da gjenvant Assad-regimet kontroll over byen, etter lang tids bombing fra russisk flyvåpen, og de gjenværende opprørerne ble evakuert:

– Jeg kom meg ut av byen før det russiske bomberegnet begynte. Det var sunn fornuft å stikke da. Sist jeg snakket med Haj Khaled fortalte at byen var så sønderbombet at det ikke var gater igjen å kjøre i. I dagevis kunne de høre skrik fra mennesker som var fanget under ruinene. Det var ikke mulig å hjelpe dem ut. De har ingen gravemaskiner til å rydde ruinene med. Menneskene ble liggende hjelpeløse i smerte i dagevis. Dette er Aleppos sakte død.

– Alle verdenssamfunnets initiativ for å hjelpe befolkningen i Aleppo har mislykkes. Alle verdens mektige statsledere har ikke vært i stand til å forhindre denne humanitære katastrofen, konstaterer filmskaperen.

Det er ingen lykkelig slutt i «Aleppos fall», likevel har ikke Najar gitt opp håpet om et fritt Syria.

– Jeg er en dårlig politisk analytiker. Men jeg liker å tro at det finnes håp. Den arabiske våren er den største sosiopolitiske bevegelsen i vår tid. Det eneste sammenlignbare er den franske revolusjonen. Også den var brutal og blodig, og det tok lang tid før den resulterte i demokrati, sier Najar, som er svært glad for å få vist filmen i Amsterdam.

Les også: Dokumentarfilm i medvind

Disse norske filmene vises på IFDA

De sju norske filmene som er tatt ut til Inter­national Documentary Film Festival Amsterdam (15.-26. november):

«Aleppos fall». Regi: Nizam Najar

«Golden Dawn Girls». Regi: Håvard Bustnes. Har fulgt mødre og døtre til medlemmer i det høyreekstreme Golden Dawn-partiet i Hellas.

«Tungeskjærerne». Regi: Solveig Melkeraaen. Om barn som deltar i det tradisjonsrike torskefisket i Lofoten, vist på norske kinoer tidligere i år. Ble Amanda-nominert

«Den norske islam­isten». Regi: Ulrik Imtiaz Rolfsen. Den omdiskuterte dokumentaren der PST beslagla opptak av Ubaydullah Hussein og en 18-årig norsk islamist på vei til Syria.

«Mirakelet i Moldova». Regi: Stian Indrevoll. Om Moldovas eneste optiker, som står overfor store problemer på grunn av korrupsjon.

«69 minutter av 86 dager». Regi: Egil H. Larsen. Følger en barnefamilie på flukt over Middelhavet til Sverige. Ble Amanda-nominert.

«Drib». Regi: Kristoffer Borgli. Mediekritisk fiksjon/dokumentar-hybrid om amerikansk reklameindustri i møte med norsk kunstner. Vist på kino.

Mer fra Dagsavisen