Kultur

«Fuglane»: Modige valg og kraftfull Mattis

Hvem hadde trodd at Tarjei Vesaas kunne være så morsom?

Dagsavisen anmelder

5

TEATER

«Fuglane»

Av Tarjei Vesaas

Dramatisering og regi: Lasse Kolsrud

Komponist og lyddesign: Kjetil Schjander Luhr

Med: Tom Styve, Ingvild Holthe Bygdnes, Tore B. Granås, Mads H. Jørgensen, Ida Ursin-Holm, Ane Ulimoen Øverli, Lars Lege Throndsen

Riksteatret

Turnéstart i Seljord 21. januar, se hele spilleplanen på Riksteatrets egne sider.

Tarjei Vesaas’ «Fuglane» er ett av norsk litteraturs moderne storverk. Fortsatt får skoleelever og studenter med seg i bagasjen denne minimalistiske men samtidige sterkt bevegende fortellingen om Mattis, han som er så annerledes enn de andre i bygda, som bor sammen med søsteren Hege fordi han ikke er i stand til å gjøre lønnet arbeid, men som kan snakke med rugder og leser omgivelsene som symboler. Tusten Mattis. Poeten Mattis som ingen forstår.

Les også: «Mare»: Tull og tøys med tragedie

Lasse Kolsrud, som har dramatisert og regissert «Fuglane» for Riksteatret nå, sier i forestillingens program at Det Norske Teatrets legendariske «Fuglane»-oppsetning fra 1997 lenge stod i veien for at han kunne realisere sin drøm om å gjøre det samme. Vi er nok mange som husker DNTs forestilling som en stor teateropplevelse med sin stramme, hvite minimalisme, Nils Sletta som en uforglemmelig Mattis og ikke minst en mengde fluesopp som ble droppet ned på scenen midt i det stillfarende dramaet. Kolsrud har selvsagt ikke ønsket å kopiere, og det gjør han heller ikke, selv om man helt i starten kan få bange mistanker i møte med den svært enkle, rektangulære scenografien. Men Kolsrud har tatt sine egne grep om stoffet som gjør at vi ser historien om Hege og Mattis med andre øyne enn vi kanskje tradisjonelt har gjort. Her løftes frem nye sider, særlig ved Mattis, som absolutt er velkomne.

###

 Ida Ursin-Holm og Ane Øverli. Foto: Erik Berg

Les også: «Oslo»: Fortettet politisk teater

Ved nærmere ettersyn, ser vi også at den enkle scenografien ved Milja Salovaara gir assosiasjoner til åker, og at hele scenen også er rammet inn av et halmdekket bånd. Litt forstyrrende i synsfeltet, men miljøet skapes i det minste tydelig ved et så enkelt virkemiddel. Ved hjelp av luker i gulv og den bakre rektangulære benken, dukker det opp både slagbenker og båt, men ellers er det karakterene selv og dramatikken dem imellom som får fylle rommet. Og de fyller virkelig denne scenefortellingen – kanskje med mer ytre drama enn indre sammenlignet med Vesaaas’ opprinnelige romantekst. Og nettopp i den mer utadvendte, energiske og til og med humoristiske spillestilen ligger det nye i denne Vesaas’-tolkningen. Det er et modig valg, og noe av «Fuglane»s langsomme og tette tristhet forsvinner i dette. Men skjønnheten er der like fullt.

Les også: «Billy Budd»: Gjenstand for beundring og begjær

Nettopp det humoristiske ved Mattis og hans syn på verden klarer Tom Styve å hente frem på en særlig fin måte. Mattis’ liv og skjebne har alltid vært en fortelling som gjør vondt, og Styve formidler også Mattis’ sårbarhet i kroppsspråk og tonefall, men når vi samtidig kan le av ham, så blir han i mindre grad en tragisk karakter. Han oppleves som sterkere, mer selvstendig og trygg. Heller ikke Ingvild Holthe Bygdnes som søsteren Hege er så begredelig som man kan føle når man leser romanen, og Ida Ursin-Holm og Ane Øverli som de to jentene Anna og Inger, fyller sitt møte med Mattis med mye liv, fnising og farger. Arbeidsscener i skogen og på turnipsåkeren er akkompagnert av skuespillernes egen pust og en koreografi (Belinda Braza) som kler Vesaas’ poetiske univers godt og som skaper et bygdemiljø med liv og rytme.

Les også: «Lene din ensomhet langsomt mot min»: Matemagisk debut

Det er som om stemningen i «Fuglane» er skrudd opp et hakk i denne forestillingen, som om vi aldri når helt ned til det mørkeste mørke. Men med det stilles også spørsmålet: Hvor mørk er egentlig «Fuglane»? Mattis går under. Den plassen Mattis har i livet, mister han når Hege blir kjæreste med Jørgen (Tore B. Granås) og ingen klarer å møte hans behov eller snakke hans språk. Allikevel er denne forestillingens Mattis så klar i sin annerledeshet at man nærmest tror at han vil stå opp igjen. Her er det så mye kraft. Og ser man på Mattis som et bilde på kunstneren, slik det ofte er blitt gjort, dør han jo aldri, men finner bare sin plass på nye måter.