Friske fraspark

DANS

William Forsythe & Alan Lucien Øyen: «Back to the future»

CODA-festivalen/Nasjonalballetten

DNO&B

Det er interessant hvor forskjellig et scenerom oppleves når det dekkes inn av svarte draperier og når det avgrenses av like store, men tydelig definerte paneler i lyse finerplater. Nasjonalballettens tredelte forestilling «Back to the future» inneholder to koreografier av legenden William Forsythe (født 1955) og en urpremiere av Alan Lucien Øyen (født 1978). Forsythes to har standard scenografi felles for mange moderne balletter, et sort rom uten annen scenografi enn det som står på gulvet. «Steptext» var et greit gjensyn, mens «One flat thing, reproduced» var en energisk og tidvis enerverende ensembleballett der de 14 danserne agerte med stort tempo og presisjon mellom, under og oppå de tjue bordene som fylte scenegulvet.

Mens noen kanskje begynner å bli lei av Forsythe, er Øyens «Timelapse» en danseforestilling som kan engasjere mange. Han spenner opp det store lerretet med tidløs og uendelig vakker dans, men forestillingen trekker også opp konfliktlinjer og presenterer perspektiver som knytter an til livets store spørsmål. Forestillingen er inspirert av ungdomsfilmklassikeren «Back to the future» fra 1985, som har 30-års jubileum i høst. Den ender med at Marty (spilt av Michael J. Fox) og Doc reiser til framtida, nærmere bestemt 21. oktober 2015. Så «Timelapse» markerer at vi er kommet til framtida.

Spørsmålet om hva tid er utgjør forestillingens omdreiningspunkt. Clair Constant utgjør midtpunktet alt dreier rundt. Med sin tidsorienterte tekstfremføring holder hun seg i ro mens danserne fyller rommet med behersket kraft. Åsmund Færavaags overveldende scenografi viser seg å være en Pandoras eske som åpnes for svingende bevegelser og nydelig lysvirkninger. Dette er som livet selv, samtidig som døden hele tida er til stede. Til slutt får den ene skjelettfiguren selskap av 14 til, før de senkes ned i undergrunnen til stående applaus.

LES OGSÅ: Tilbake til nostalgien

Den internasjonale dansefestivalen CODA avsluttes denne helgen, og årets utgave har vært en serie av kontrastfylte opplevelser. Det har vært tett mellom høydepunktene, men det har også vært flere opplevelser som har utfordret publikum. For eksempel var Nacera Belazas «La Nuit – La Traversée» en monoton men samtidig suggererende snurredans som kunne minne om Sufi-fenomenet dervisj-dans. Elle Sofe Henriksens «Jorggáhallan» presenterte inderlig dans som bygger på en glemt, samisk tradisjon. Og det var en utfordring å finne forbindelsen mellom Roosna og Flaks «Wild Places :: Mountain» og den dypøkologien de hevder å være inspirert av.

CODA har vist at dans engasjerer på mange plan. For undertegnede ble Kader Attou og Compagnie Accroraps «The Roots» en herlig totalopplevelse der presis og fartsfylt akrobatikk gikk hånd i hånd med meningsinnhold på flere plan. Det var en så bra forestilling at Bærum Kulturhus bør invitere det franske kompaniet tilbake. Én forestilling av denne fabelaktige oppsetningen er ikke nok. Åpningsforestillingen på Dansens Hus med Chris Harring og Liquid Loft, «Deep Dish», var også en engasjerende forestilling der fråtsing ble omdannet til en sterkt fysisk opplevelse, forsterket av ukonvensjonell bruk av et videokamera. At det var denne forestillingen som var ramme for utdelingen av Danseinformasjonens ærespris til CODA-leder Lise Nordal ble et talende bilde på den fråtsing i herlige danseopplevelser festivalen har bydd på opp gjennom årene.

Blant høydepunktene hører også Hege Haagenruds «Use my Body while it’s still Young» med. Forestillingen setter almene fordommer om alderdom på prøve. Det viste seg å være en herlig forestilling der fire legendariske dansere fra 65 til 79 år viste at alder ikke er noen hindring for et verdig (scene-)liv. I går kveld hadde «Man/Woman» urpremiere på Operaens Scene 2. Den første delen markerer Sølvi Edvardsens 35-års jubileum som koreograf, og søker å trekke opp menneskeverdet knyttet til enkeltmenneskets betydning. Den andre delen er laget av Daniel Proietto, danser i Nasjonalballetten. Han lager også koreografier, blant annet den ekstraordinært gode soloen «Cygne» for danser Camilla Spidsøe (som også danser i Øyens nye ballett), bygget over Svanens død fra «Svanesjøen». Den spilles også lørdag klokken 15, tre timer før første (av flere) gjentakelse av «Back to the future». Helgen byr også på Hetain Patels «American Boy» og Les ballet C de la Bs «Coup Fatal», to forestillinger det knyttes store forventninger til. CODA er heldigvis ikke slutt ennå.