Chimamanda Ngozi Adichie er mest kjent som feminist, men tenker på seg selv som skjønnlitterær forfatter.

– Fri meg fra menn som elsker kvinner

Hun er blitt verdenskjent for to feministiske pamfletter. Men det er i skjønnlitteraturen Chimamanda Ngozi Adichie føler seg mest hjemme.

– Historier binder oss sammen. Det er forfatter som er det egentlige yrket mitt, kallet mitt. Forholdet mitt til skriving har ikke forandret seg av alt dette andre. Når jeg skriver, har jeg øyeblikk av tvil og angst, når alt står i stampe. Men også enorm glede og tilfredsstillelse, når det svinger. Pamflettene, derimot, kommer fra et helt annet sted. De snakker ikke med bøkene, en gang, sier Chimamanda Ngozi Adichie til Dagsavisen.

Hun har skrevet romanene «Dyprød hibiskus», «En halv gul sol» og «Americanah», og novellesamlingen «Kvelningsfornemmelser». Alle kritikerroste, og oversatt fra engelsk til mange språk. Men Adichie er altså mest kjent for «alt dette andre». Særlig TED-foredraget «We should all be feminist» fra 2013, som siden ble utgitt i bokform på en rekke språk, også som «Vi burde alle være feminister» i 2015. Slagordet ble spredt på T-skjorter og Beyoncé brukte deler av teksten i sangen «Flawless».

Feministikon

Dessuten «Dear Ijeawele», eller «Kjære Ijeawele» fra i vår. Den har undertittelen «Et feministisk manifest på femten forslag», og inneholder råd til hvordan man oppdrar en datter feministisk. Opprinnelig var den skrevet som e-post til en venninne som ba Adichie om råd, siden fant hun ut at teksten også kunne utgis.

– Hvorfor har du blitt et slikt feministikon, tror du?

– Fordi jeg skriver enkelt og tilgjengelig. Jeg bruker ikke teori, sier ikke ting kvinner ikke allerede har erfart. Det handler om hvordan man forteller mer enn om revolusjonerende ideer, egentlig, sier hun.

Egentlig vil hun helst slippe merkelappen «feministikon».

– Jeg er så klart klar over at jeg er blitt tildelt denne rollen. Men det er ikke sånn at jeg våkner opp om morgenen og føler meg som et ikon, akkurat. Jeg tenker ikke over det før noen minner meg på det, i grunnen. Her om dagen kom ei dame bort og sa at «du har formet mine tanker som feminist». Da ble jeg glad. Men utover det er det mye jeg ikke liker med rollen. Jeg får ofte lyst å være en privatperson. Og det er ubehagelig når folk overfører sine forventninger på meg. «Jeg vet jo hvordan du er», liksom. Ofte stemmer ikke bildet deres av meg.

Trenger flere historier

«Afrikas nye stemme» ble Chimamanda Ngozi Adichies kalt i et intervju. Den merkelappen bare ler hun av.

– Haha! Du skulle dratt til Nigeria og sett hvor mange som er aktivt uenige med meg der – så mange at jeg absolutt ikke kan skryte på meg å være Nigerias stemme, langt mindre hele Afrikas!

I TED-foredraget «The danger of a single story» snakker Chimamanda Ngozi Adichie nettopp om hvordan forventningene våre til folk formes av historiene vi har om dem. Det gjør det ekstra farlig å kun kjenne én historie om noen. Da blir den «fasit».

– Målet mitt er at vi får fram mange ulike stemmer fra alle afrikanske land, slik at jeg slipper å være noe symbol. Mine historier trenger ikke være de som liksom skal definere «Afrika» alene. Vi er på vei, men det tar lang tid å bygge forfatterskap. Jeg er klar over at for noen lesere, så er jeg den eneste forfatteren de kjenner til fra Afrika. Men jeg kan ikke tenke på det når jeg skriver. Jeg kan bare jobbe for å få fram flere, sier hun.

Barneoppdragelse

Noe Adichie gjør, ved å undervise på forfatterskole i hjemlandet. Parallelt jobber hun med en ny roman. Men om den er hun helt taus. Med vilje. Det er lettere å snakke om feminisme, og om barneoppdragelse.

– Du skrev «Kjære Ijeawele» om feministisk oppdragelse før du selv fikk barn. Nå har du en datter på to år. Har du fått noen aha-opplevelser?

– Gjett, da! Jeg trodde oppdragelse var enkelt. Var skikkelig selvgod. «Bare gjør som jeg sier, så går alt lett som en plett». Men det er ikke enkelt. Man jobber imot hundreår med inngrodde ideer om kjønn. Se bare på reklamen. Er den for vaskemidler, viser den kvinner. Og alt rosa-dilldallet «for jenter». Man må være ekstremt bevisst, hele tida. Og så ender man opp med å måtte velge sine kamper.

– Og guttene, hva gjør vi med dem?

– Feminismen må inkludere menn også. Det funker ikke å endre halve verden, hele trenger endring! De gamle mennene har jeg gitt opp. Synd å si, men sånn er det. Særlig sånne menn som hele tida proklamerer at de «elsker kvinner». Fri meg fra å elskes av en sånn mann! Den kjærligheten er alltid en tvangstrøye.

Hun ler.

– De yngre mennene, guttene, de kan vi få til å stille spørsmål ved status quo. Vi må snakke om maskulinitet, om hvordan det skrudde idealet om tause, sterke menn holder menn nede. Vi lar småjenter få lov til å gråte når de slår seg, men sier pytt sann og hysj til småguttene. Vi må snu på det! Gutter må også gråte! De må kjenne på følelsene sine, oppleve trøst og medfølelse. Alle kulturer har denne ideen om at mennene skal være sterke, at de liksom skal beskytte kvinnene. Mange av problemene vi har i samfunnet i dag, handler om at altfor mange menn ikke har skikkelig kontakt med følelsene sine. All volden. Menns vold mot partner, mot egne barn – det handler om at han mangler andre verktøy, kanskje også innlevelse. Menn og gutter trenger hjelp. Det må vi gi dem.