«Fremmedkriger» årets ord

Språkrådet har samarbeidet om lista med Uni Research Computing, som samler inn data, og professor Gisle Andersen fra Norges Handelshøyskole, som forsker på nyord. Kriteriene for kandidatene til årets ord er at de skal være relativt nye, aktuelle, fungere godt i norsk og trolig vil etablere seg i språket vårt.

Fra engelsk

- Ordet fremmedkriger dukket opp i avisene i 2010, men ble ikke mye brukt før i 2014. Nå er det kommet for å bli, sier Andersen til NTB.

På Sigurd Jorsalfares tid reiste unge norske menn til Midtøsten for å krige i Guds navn. De ble kalt korsfarere. Under den spanske borgerkrigen var det «frivillige» som dro i den spanske borgerkrigen. Leiesoldater, frontkjempere og fremmedlegionærer er andre ord brukt om folk som reiser til andre land for å kjempe, enten av eventyrlyst, politisk overbevisning eller for pengenes skyld.

Fremmedkriger er oversatt fra det engelske «foreign fighter», som oppsto like etter år 2000, ifølge terrorforsker Thomas Hegghammer ved FFI.

- Det var behov for et nytt uttrykk. I hver enkelt konflikt har man brukt et eget ord, men vi har ikke hatt noe godt fellesord, sier han til NTB.

Fremmedkriger er et slikt fellesord, og det brukes flittig av både forskere, politikere og medier.

- Litt trist

- Det er jo litt trist at det er kåret til årets ord, for det å være fremmedkriger er etter min mening ingen god ting. Mange tar skade av det, det gagner ikke konflikten de drar til, og hjemme sitter familier og venter. Men dette er tegn på globalisering, med nye, transnasjonale aktører, sier Hegghammer, som definerer fremmedkrigere slik: Privatpersoner som kjemper i et land som ikke er deres eget, som kjemper innenfor et konfliktområde og som er ideologisk motiverte.

Mobilnakke

Du har kanskje lagt merke til det: På busser, stasjoner og på gata går folk bøyd over håndholdte, små maskiner. Få titter opp på himmelen, bortsett fra når den skal avbildes. Dette har fått følger - kiropraktorer snakker om «mobilnakke» som en diagnose, litt i slekt med musearm. Gisle Andersen og Språkrådet er usikre på om det blir en folkesykdom, men er overbevist om at ordet er kommet for å bli.

Pøbelgran

Pøbelgran er ikke nytt, men har fått en ny vår. Det ble først brukt av botanikkprofessor Knut Fægri allerede på 1950-tallet, og det er nok mest kjent på Vestlandet. Han raste mot plantingen av millioner av grantrær langs kysten, og nå har nye motstandere tatt ordet i bruk igjen. «Stopp statens pøbelgran» er en egen Facebook-side, og WWF har trykket ordet til sitt bryst.

- Her velger man bevisst et negativt ladet ord, i likhet med for eksempel monstermast, for å kommunisere et bestemt politisk budskap, sier Andersen.

- Fægri var nok en framsynt mann da han skrev om dette allerede i 1956 i Bergen og Omegn turlags årbok.

Nobel-ord

Språkrådet jubler over forskermiljøer som tar terminologiarbeid alvorlig. Gisle Andersen mener ekteparet May-Britt og Edvard Moser, nobelprisvinnerne, absolutt fortjener honnør i så måte. Gittercellene, disse nervecellene som betyr så mye for vår orienteringssans, er en svært god norsk fagterm, som like gjerne kunne ha forblitt engelsk.

- Dette vitner om språklig bevisste forskere som har funnet en norsk oversettelse, i stedet for å bruke det engelske «grid cell», sier han.

Andersen gleder seg over at den gjeve nobelprisen og all oppmerksomheten rundt den har bidratt til at ordet har spredd seg fra laboratoriet og helt inn i TV-stua til folk. (NTB)