Fremdeles hustru, 40 år etter

– Så vidt meg bekjent, fins det ingen serier av denne typen fra noe land, der man følger de samme skuespillerne i de samme rollene i filmer laget med så langt mellomrom i tid. Hustruene ligner ikke på noe, sier Anja Breien til Dagsavisen.

I januar fikk hun 270.000 kroner av Norsk filminstitutt for å videreutvikle manuset til «Hustruer IV», alias «Hustruer 40 år etter». Mandag denne uka leverte hun søknaden om støtte til å lage selve filmen.

– Jeg håper selvsagt veldig at vi får pengene. Gjør vi det, starter vi filmingen allerede på sensommeren, sier Breien (77).

Lunsjfest

Den første «Hustruer» hadde premiere i FNs kvinneår, 1975. Den følger tre kvinner idet klassefesten for 15-årsjubileet for at de gikk ut fra Ruseløkka skole sklir over i en solid rangel. Oppfølgeren «Hustruer – 10 år etter» kom i 1985, og «Hustruer III» i 1996. Alle tre har Frøydis Armand, Anne Marie Ottersen og Katja Medbøe i rollene. Katja Medbøe døde i 1996.

– Slik er det når man blir eldre, at folk faller fra. Hustruene er blitt gamle nå. Så gamle at de har lunsjfest, haha! sier Anja Breien, uten å ville røpe mer om handlingen hun ser for seg i «Hustruer 40 år etter».

– Alle «Hustruer»-filmene er blitt til i tett samarbeid med skuespillerne.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

«Umoralske» damer

Ideen var Anja Breiens.

– Ideen til «Hustruer» kom da jeg så John Cassavetes' «Husbands» fra 1970, der de tre gutta drar på rangel hit og dit og får kjempedårlig samvittighet da de kom hjem. Jeg tenkte «ja vel, om damer hadde gjort noe slikt, hadde de hatt dårlig samvittighet fra dag én. Her ligger det en komedie!»

Hun fikk en del kritikk fra folk som ikke likte at kvinner dro på rangel.

– Noe av det som var vanskelig på syttitallet, var at en kvinnelige hovedperson helst skulle være forbilledlig. Man skulle følge en fast oppskrift, der historien om den moralsk høyverdige hovedpersonen hadde en oppbyggelig slutt. Men vi damer er ikke bedre enn gutta!

Ingen 68-er Ikke før, og ikke nå.

– Det er ikke alltid de som har rett også er edle. Man kan ha gode politiske poenger uten å være et forbilde i livsførsel. Alle mennesker har sine sider, sine mangler, sier Anja Breien, før hun forter seg å legge til at politikere selvsagt ikke kan forgripe seg på andre, det blir å gå langt over streken.

I kveld, på selveste kvinnedagen, deltar hun og Vibeke Løkkeberg på Nasjonalbibliotekets åpne arrangement «Kvinnerolla i norsk film». Der skal de diskutere kvinnekampen på nettopp syttitallet, og sine respektive karrierer i norsk film.

– Jeg regner meg ikke som 68-er. Ble aldri ml-er selv om jeg var radikal, eller medlem i Kvinnefronten selv om jeg støttet saken. Men det politiske var og er viktig for meg. Jeg er glad jeg opplevde den tida. På syttitallet var vi faktisk en del kvinner i norsk film. Flere her enn i Danmark og Sverige, som hadde en lengre og sterkere – og dermed mer patriarkalsk – tradisjon for filmskaping, allerede fra stumfilmens tid, enn vi hadde i Norge. Sånn sett er det litt rart at ikke kvinnerepresentasjonen er større i dag enn den er, sier Anja Breien.

Halvparten av verden

Ikke at det absolutt må en kvinne til for å fortelle kvinners historier, mener hun.

– Se på Ingmar Bergman. Han har virkelig interessert seg for kvinners historie.

På Nasjonalbibliotekets arrangement i Oslo i kveld skal Breien og Løkkeberg diskutere det Nasjonalbiblioteket kaller «kvinnepolitiske budskap på lerretet».

– Jeg har laget filmer for å fremme kvinners interesser, men jeg legger ikke opp til politiske forhandlinger. Filmene mine viser verden fra en kvinnelig synsvinkel. Kvinner utgjør halvparten av verdens historier. Klart de må fortelles. Vi ligger allerede langt bedre an enn for eksempel USA, påpeker hun.

– Norge er et godt land å leve i. Kvinner kan tillate seg ting i dag som vi bare kunne drømme om på 1970-tallet.