Kultur

Fredrik Værslev: En suksesshistorie uten like

La oss én gang for alle kvele myten om at Fredrik Værslev er en abstrakt maler. På Astrup Fearnley-museet blir det tydelig at den unge kometkunstneren er en konkret maler med en konseptuelt plattform.

Bilde 1 av 3

UTSTILLING

Fredrik Værslev

«Fredrik Værslev As I Imagine Him»

Astrup Fearnley-museet

Til 6. januar 2019

Hvis du synes innledningen over høres ut som noe uforståelig møl har du min fulle sympati. Kunstverdenen kan være ganske livsfjern, og det blir ekstra tydelig i tilfellet Fredrik Værslev (født 1979). I stedet for å se på hva han faktisk gjør, er de toneangivende aktørene i kunstlivet opptatt av å sette ham i en kategori slik at de kan si (for å sitere salige Johan Borgens Lillelord-trilogi): «Vi har ham nå».

At det er nettopp Astrup Fearnley-museet som frigjør ham fra tvangstrøyen «abstrakt kunstner» er ganske ironisk. Museet er selv blant de skyldige. De har bidratt sterkt til stemplingen. Da museet arrangerte utstillingen «NN-A NN-A NN-A – Ny norsk abstraksjon» i 2015 var Værslev det heteste navnet. I utstillingskatalogen innleder museet sin omtale av ham på denne måten: «Fredrik Værslev innehar utvilsomt en sentral posisjon innen reaktualiseringen av et neomodernistisk, abstrakt maleri i Norge og er en betydelig kunstner også på den internasjonale kunstscenen.»

I netteksten til årets utstilling forekommer ordet «abstraksjon» én gang, men da i en sammenheng som peker mot en sammensatt tilnærming til det faget maleriet bunner i. For det er nå en gang slik at det ikke er unaturlig å spørre seg, når man står foran ett av hans markisemalerier i «Canopy»-serien, om hvorfor han har tatt seg bryet med å imitere slitte og værbitte markiseduker med maling på lerret? Han kunne jo bare skåret originalene av markisenes rammeverk og stiftet dem fast på en blindramme. De færreste ville sett forskjellen. Det var ikke helt det samme da han laget malerier som så ut som terrassogulv. For da vet du jo at det er en illusjon: En tekstilduk (lerretet han maler på) er definitivt ikke like hard som en gulvflate.

Én av grunnene til Fredrik Værslevs kometkarriere ligger i vår tids gjenvunnede fascinasjon, for ikke å si aktelse, for folk som virkelig behersker sitt håndverk. Når vi har levd med plast og uholdbare imitasjoner av solide materialer i en mannsalder, har det sakte begynt å demre for noen og enhver at det er en grunn til at kunnskap og håndverksdyktighet er noe som er nedarvet gjennom generasjoner. Og at dette har en verdi i seg selv. Modernitetens vilje til å kaste all tradisjon over bord er et sidespor, en avledning fra en århundrer lang utvikling. Vi har levd med avantgarden i så mange tiår at tiden er overmoden for å forene moderniteten med tradisjonen.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Basen i Fredrik Værslevs kunstnerskap er en usedvanlig beherskelse av det maleriske håndverket. Få gjør ham det etter. Men en utstilling som spenner over ti år (utstillingens eldste verk er en serie arkitekturfotografier fra Malmø og Oslo påbegynt våren 2008) er det begrenset hvor mye han har kunnet rekke over. Men når vi vet at rundt regnet 65 prosent av utstillingen er laget etter at han var ferdig med Festspillutstillingen i Bergen høsten 2016, er det lov å bøye seg i støvet for en usedvanlig produktivitet. Han er en malerisk produksjonsbedrift inkarnert i en relativt tynn og hengslete kropp. Han har riktig nok en medarbeider, Per Christian Brath. Men selv om det han lager ser ganske enkelt ut, er det tidkrevende arbeid.

Med sine 39 år er Fredrik Værslev en suksesshistorie uten like. Han er fortsatt «ung». Det er ikke mer enn åtte år siden han avsluttet kunststudiene. I kultursfæren kan du være «ung og lovende» helt til du fyller 40. Det har knapt skjedd før at en så ung kunstner, med så få år på nakken som profesjonell, allerede har hatt Festspillutstillingen i Bergen (Norges mest prestisjetunge separatutstilling) og fylt Astrup Fearnley-museet, i tillegg til en rekke utstillinger ved internasjonale prestisjemuseer. Han er blitt omsatt for millionbeløp i annenhåndsmarkedet.

Med slike omstendigheter er det godt å se at det det hele dreier seg om er en vilje til å se på og bearbeide den virkeligheten han kommer fra og står midt oppi. Hyllemaleriene han presenterte på Festspillutstillingen i 2016, og som han gjentar her, er et svar på morens ønske om kunst med en hylle som hun kunne ha potteplantene sine på. I prosjektet «Lerkesvingen» (2010 – som ikke er med på denne utstillingen) malte kunstneren galleriets vegger like mange ganger som garasjene i hans barndoms nabolag hadde endret farge på 20 år. Husmaling er jo, som så mye annet, gjenstand for skiftende moter. Det Fredrik Værslev gjør er å se på og studere virkeligheten rundt seg, for så å fange enkelte fenomener med en håndverkers kunstneriske fantasikraft. Ved å ta det hverdagslige og banale – enten det er markiseduker eller modernistiske maleteknikker – og omdanne og fastholde dem i en ny sammenheng gjør han det hverdagslige til noe stort.

Å trekke linjer mellom det banale og det opphøyde er ingen unik oppskrift i våre dager. At Fredrik Værslev like vel har greid å skape seg et navn internasjonalt skyldes en innstendig evne og vilje til å dyrke håndverket. Når han bruker det forfinede, modernistiske maleriet (som ikke var slik da det ble skapt, men som er blitt slik ved å bli plassert i kunstens og kulturens templer) til å gjengi hverdagsligheter skaper han en forbindelseslinje til deg og meg. Jeg skjønner hvem han er og hvor han kommer fra når jeg ser maleriene av markiseduker. Gjennom det lærer jeg også meg selv å kjenne.

Derfor blir også utstillingstittelen «Fredrik Værslev As I Imagine Him» så treffende. Den peker på misforholdet mellom den båsen kunstverdenen har forsøkt å presse ham inn i, og den kommunikasjonen han har med sitt publikum. Han var lenge ordknapp og tilbakeholden med å gi intervjuer. Nå er han kommet til et punkt der han er åpen og overlater til publikum å danne seg sine egne oppfatninger. Da viser han også at han er trygg på seg selv.

Mer fra Dagsavisen