Fransk osteromantikk i «Den grønne dalen»

«Den grønne dalen» ble tildelt Don Quixote-prisen under Tromsø Internasjonale Filmfestival tidligere i år, og fikk Un certain regard-ungdomsprisen under fjorårets Cannes-festival. Etter alle målestokker burde dessuten filmen ha fått en æresmedalje både fra det franske jordbruksdepartementet og alle osteprodusentene i Juradalen. Alt er spilt inn på location i Øst-Frankrikes Bourgogne-Franche-Comté, rett ved grensen til Sveits.

Langfilmdebutanten Louise Courvoisier vokste opp på en gård i denne regionen, der hun fortsatt lever som deltidsbonde (nei, til tross for etternavnet lager hun ikke konjakk). Målet var å skildre hverdagen til ungdommene hun vanket sammen med her i oppveksten, som ikke helt passer inn i klisjeene om rural idyll. Courvoisier har fylt opp rollelista med unge amatører fra området, flere av dem med bred erfaring innen jordbruk. Ingen stor overraskelse å oppdage at Courvoisier er en stor fan av Ken Loach: hun deler mye av hans humoristiske humanisme og autentiske miljøskildringer, men fint lite av hans sosiale eller politiske engasjement.

«Den grønne dalen» er mer opptatt av å la oss oppleve den sommervarme landsbygda og fange opp den rastløse, ungdommelige energien uten føringer eller fordømmelse. Den attenårige hovedpersonen Totone (Clément Faveau) er forfriskende amoralsk uten å miste sympatien vår, og filmen som helhet slett ikke så kjøkkenbenk-miserabel som man kan mistenke i opptakten. «Den grønne dalen» er litt av et familieprosjekt: regissørens bror Charlie og mor Linda komponerte filmmusikken, søsteren Ella stilte opp som setdesigner, mens broren Pablo bygde settene.