Framtidas forfatter i Nordmarka

– Å delta i et prosjekt som dette, er i og for seg en optimistisk handling. Man forutsetter at om hundre år vil det finnes mennesker. Språk. Trær. Bøker. Folk som kan og vil lese. Og det tror jeg. På alt dette, sier Margaret Atwood til Dagsavisen.

Den canadiske forfatteren, humanisten og miljøaktivisten figurerer helt på toppen av bookmakernes lister over hvem som kan få Nobels litteraturpris.

LES OGSÅ: Framtida er i gang

Skriving og tid

Tirsdag formiddag har hun nettopp vandret en halvtimes tid, rundt halvannen kilometer, fra Frognerseteren gjennom Nordmarka til Framtidsbibliotekets skog.

Alt dette med en mystisk grå pakke under armen. Inni den ligger boka hun har skrevet til kunstneren Katie Patersons Framtidsbibliotek, som ble høytidelig overrakt Oslobyrådets nestleder Hallstein Bjercke. Pakken skal ikke åpnes på hundre år. Men når den og nittini andre bokpakker åpnes – en for hvert år til 2114 – skal Atwoods tekst trykkes på papir laget av trær dyrket nettopp i Nordmarka, på en parsell spesielt utvalgt til formålet.

– Tittelen på boka er «Scribbler Moon». Den handler om skriving og om tid, noe som reflekteres i tittelen. Det er alt jeg har lov til å si. Resten må dere vente 99 år på, sier Atwood.

Følg oss på Twitter og Facebook!

Bærekraftig ledelse

Den forsiktige framtidsoptimismen hennes er fundert i en tro på det man på engelsk kaller «stewardship». På norsk kommer kanskje termen «bærekraftig lederskap», nærmest:

– Å tro på at denne skogen står her om hundre år, er å tro på at menneskene vil ta grep, og det på en positiv måte. Vi må over på det vi i dag kaller alternativ energi. Redde havene. Skogene. Insektene. Det blir et tett kappløp mot tida. Startskuddet har gått. Men vi kan klare det, sier hun.

Miljøengasjementet er ikke nytt, om enn hakket mer pessimistisk i boks form. I trilogien «Oryx & Crake», «Flommens år» og årets «Maddaddam» utforsker Atwood farene ved at menneskene tukler for mye med naturen, med genmateriale og økosystemer.

[ LES DAGSAVISENS ANMELDELSE AV BOKA HER ]

Spekulativt

Selv ønsker Atwood å kalle framtidsvisjonene sine «spekulativ fiksjon» heller enn science fiction. «Sci-fi har monster og romskip, spekulativ fiksjon kan faktisk skje», har hun uttalt om bøker som «Tjenerinnens beretning» («The Handmaid's Tale»), hvor handlingen er lagt til et religionskonservativt diktatur der menn har full kontroll over de få fruktbare kvinnenes reproduktive rettigheter, og bruker kvinner nærmest som inkubatorer.

– Hva er budskapet i bøkene dine, spurte en NRK-journalist i Nordmarka.

– Budskap? Om du har et budskap, skriver du det på en plakat. Jeg er interessert i mer enn det. I at leseren skal oppleve noe, svarte Atwood høflig.

– Men jeg vet at du er interessert i kvinners liv? fortsatte journalisten.

– Alle er vel interesserte i kvinners liv? Selvsagt er det mulig å skrive en bok uten kvinner. Den ville hete «Moby Dick». Men jeg skriver om folk, om makt, om alt mulig. Å si at jeg skriver «om kvinner», som om alle kvinner er like, blir like dumt som å si at alle menn er like, svarte Atwood.

Sprø idé

Det var Atwoods samboer gjennom førti år, forfatteren Graeme Gibson, som overtalte henne til å si ja da Katie Paterson spurte om hun hadde lyst å være første forfatter ut i Framtidsbiblioteket.

– «Det er en sprø idé, skal jeg gjøre det?», spurte jeg. «Ja!» sa han. Og her er vi. Jeg gjør som regel som Graeme sier, sa Atwood og kikket utover de mange som hadde funnet veien inn i skogen en vanlig, litt gråvåt tirsdag i mai.

Både hun og han gispet et imponert «wow» da en den ansvarlige skogrøkteren for Framtidsskogen fortalte at Nordmarka er på 17.000 hektar.

– Min far var skogsentomolog, altså insektsforsker med fokus på skogsinsekter. Så jeg kjenner godt til skogen, og vet godt hvor papir kommer fra. Bøker er forresten et utmerket karbonfangstverktøy. I hvert fall så lenge man ikke brenner dem! sa Atwood.

Framtid med fotnoter

Oppstyret til tross – for Margaret Atwood opplevdes det ikke så annerledes å skrive en bok til nåtida, og en som først skal avdekkes om 100 år.

– Man skriver alltid for framtida. Og mottakelsen er alltid forsinket. Eneste forskjell nå er at jeg ikke får være der selv, og at framtidige lesere kanskje vil trenge forklaring på en del. Språk forandrer seg. Andre ting også. Men det går nok fint. Den får utgis med fotnoter, sier Atwood.