Kultur

Fra uro til stille kontemplasjon

Når Nasjonalmuseet går i dvale fra januar vil resten av landets museer få mer oppmerksomhet. Det har de skjønt i Bergen.

Bilde 1 av 3

Kunst

Ole Jørgen Ness: «Flat acrylic»

KODE 4, Bergen

Vanessa Baird & Mette Hellenes

KODE 2, Bergen

Ed Ruscha: «Very»

KODE 4, Bergen

Vanessa Baird: «I got ants in my pants»

OSL contemporary, Oslo

KODE Bergen fikk ny direktør i fjor. Petter Snare kom til Vestlandets hovedstad fra Oslo, og da det måtte tas tak aktiviserte han nettverket fra hovedstaden. I løpet av én uke nylig åpnet museet to utstillinger med tre av landets mest markante kunstnere i mellomgenerasjonen. Jeg finner det underlig at museet hoppet bukk over Bergensmiljøet. Jeg regner med at det er mange i Bergen og på Vestlandet som irriterer seg over dette. Museet bør komme sterkere tilbake, selv om grepet med å hente kunstnere fra Oslo ble en suksess.

Parhestene Vanessa Baird (født 1963) og Mette Hellenes (født 1964) er kjent fra den ukentlige tegneserien i Morgenbladet, mens Ole Jørgen Ness (født 1961) er en kunstner med mange sider og en solid CV. Den inkluderer blant mye annet Festspillutstillingen i 2006. Det hører også med at Kode åpnet en veldig bra utstilling med den amerikanske vestkystkunstneren Ed Ruscha i september.

Stor suksess for Vanessa Baird og Mette Hellenes i Bergen. Her fra åpningen 8. november.

Stor suksess for Vanessa Baird og Mette Hellenes i Bergen. Her fra åpningen 8. november. Alle foto: Dag Fosse

Alle disse er utstillinger som vil kunne trekke et stort publikum. Ed Ruscha (født 1937) er blitt et ikon med sine tolkninger av Hollywood-kulturen. Hans «Twentysix Gasoline Stations» vil bli stående i kunsthistorien, og serien har tjent som inspirasjon for en lang rekke kunstnere. Nylig kjøpte Nasjonalmuseet inn Jan Freuchens «Sixtytwo Gasoline Stations», en serie der den norske kunstneren har samlet bilder fra internett av bensinstasjonstak som har falt over ende. Ed Ruscha-utstillingen kom til Bergen etter at den ble vist på Louisiana nord for København.

Den beste utstillingen (etter min mening) finner du i det gamle lysverkets tårnrom, salen under den imponerende kuppelen på den flotte funksjonalistiske bygningen ved Lille Lungegårdsvann, tegnet av arkitektene Fredrik Arnesen og Arthur Darre Kaarbø. Her regjerer Ole Jørgen Ness i tre og en halv måned, og det er et poeng at det er lurt å komme tilbake.

Han lager et prosessuelt maleri kalt «Flat acrylic» (hvorfor kan det ikke ha en norsk tittel?) der han bruker maleprosessen som meditasjon. Bortsett fra en lang juleferie er han til stede hver dag, og kommer du tilbake vil du se hvordan maleriet utvikles og hvordan flaten gradvis fylles med hans strengt strukturerte og samtidig frie former.

Les også: Spøkelseshuset på Olaf Ryes plass (DA+)

Han blander sort med blått og tynner ut slik at malingen gradvis blir lysere. På den 110 kvadratmeter store flaten maler han først en sort, amøbeaktig form. Rundt denne føyer han til en stripe med litt lysere maling, for så å fortsette på samme måte i opptil elleve lag. Da er han kommet til den lyseste nyansen han ønsker, og da kan han enten fortsette i motsatt rekkefølge, han kan lage nye former inntil den han er ferdig med, eller han kan begynne på en ny form et annet sted på den store flaten. Når utstillingsperioden er over skal verket destrueres (les: males over) i en performanceaktig handling den 22. februar, to dager før utstillingen stenger.

For publikum er det interessant både å se og snakke med en kunstner i aksjon og å betrakte verket. Du vil fort oppdage at mønstrene Ole Jørgen Ness bygger opp minner om topografiske kart, der det sorte markerer høydedrag eller fjell. (Eller omvendt.) Men det merkelige er at når han fortsetter i motsatt rekkefølge blir effekten reversert, og det sorte blir til dype hull. (Eller omvendt, igjen.)

Publikum inviteres til å ta på seg tøfler og gå ut på flaten, og da blir opplevelsen veldig annerledes. Når du ser det ovenfra blir alt så flatt som tittelen tilsier. Og så kan du jo teste deg selv: For det viser seg at mange synes det er vanskelig, for ikke å si skummelt, å gå inn på og krysse over de malte feltene.

Les også: – Michelet prøver å latterliggjøre en motstandsmann (DA+)

Det kan være skummelt å gå inn i Vanessa Bairds univers også. Hun har flyttet den store tegneinstallasjonen «You are something else» til Stenersensamlingen. Da hun viste den på Kunstnernes Hus høsten 2017 var det en totalinstallasjon skapt for overlyssalen. I Bergen blir opplevelsen ganske annerledes, men kraften i det tegneriske uttrykket er like sterk. De flere meter høye tegnearkene rommer et univers av undertrykt og pervertert seksualitet, innslag fra barndommens populærkultur og helt vanlig hverdagsliv. Alt brytes mot sveip over et opprørt hav som er fylt med druknende og stille desperate flyktninger.

Humoren kommer som en tilleggsverdi når KODE Bergen parer Vanessa Bairds store installasjon med Mette Hellenes’ akvareller. Hennes skildring av en helgetur til det enslige huset i skogen har både humoristiske, parodiske og skremmende innslag, men den er først og fremst en herlig eksellering i tegneferdigheter.

Vanessa Baird viser også en serie akvareller, denne gangen med selvportretter av det lite hyggelige slaget. Serien ble utgitt på forlaget Brunt hull/No Comprendo Press i 2016, under tittelen «Red Herring – Prednisolon ciclosporin», og boken fikk Gull i Grafills konkurranse Årets vakreste bøker i 2017. Selvportrettene viser hvordan de nevnte medisinene påvirker kunstnerens utseende, og det er en lite hyggelig effekt vi er vitne til. Samtidig har den selvutleverende serien en foruroligende skjønnhet, en sakte utviklet nyanserikdom som har sin egen verdi.

Mette Hellenes greier å skape humor og uhygge av høyst hverdagslige historier.

Mette Hellenes greier å skape humor og uhygge av høyst hverdagslige historier.

Vanessa Baird er også aktuell med en separatutstilling i Oslo. Denne har også sine foruroligende sider, men collagene rommer samtidig en mystisk skjønnhet. Hun har malt et stort antall øyne i akvarell. Disse har hun klippet ut og limt på en serie fotografier. Det er både familiefoto og reproduksjoner av ulike tegninger barokkmaleren Peter Paul Rubens laget av sin sønn Nicholas i 1621. På et fotografisk selvportrett har Vanessa Baird gjort det motsatte, og montert Rubens datter Clara Serenas øyne og munn over sine egne. På to fotografier av kunstnervennen Ida Ekblad har hun montert inn seg selv over hennes ansikt.

Så i dette spennet fra stille kontemplasjon til opprørsk forjævlighet tilbys vi opplevelser som garantert vil sette tankene i gang. Du vil fort oppdage at det finnes uro i det kontemplative og skjønnhet i det frastøtende. Og – ikke minst – store doser sårbarhet, skjørhet og følsomhet. Skjønner du det kan det jævlige få sin skjønnhet. Og tar du deg god tid vil du kunne gå ut i hverdagen med en følelse av å ha vokst litt som menneske. Eller du er kanskje bare litt mer forvirret enn da du ankom?

Mer fra Dagsavisen