Ine Marie Wilmann spiller en utro datter i «Hvem har æren?», en komedie om æresdrap som får premiere 23. februar neste år.

Fra musikal til svart komedie

En svart komedie om æresdrap og klassikeren «Cabaret» er noe av det du kan se på Oslo Nye Teater neste år.

 

Ine Marie Wilmann spiller i «Hvem har æren?», som er noe så sjelden som en komedie om æresdrap. Den får premiere på Oslo Nye 23. februar neste år. I stykket innkaller to sinte fedre til familieråd. Den enes datter har vært utro mot den andres sønn og stukket av med sin elsker. For å gjenopprette familiens ære, er fedrene enige om at hun må dø - men hvem skal ta livet av henne?

Mer om Wilmann: Et opprør fra teppenivå

Svart humor

Stykket er skrevet av den syriske forfatteren Ibrahim Amir og Ine Marie Wilmann spiller den unge kvinnen som er utro. Hun sammenligner stykket med filmene til Quentin Tarantino, med absurd og svart humor.

– Det er noe av det beste med teater, at man kan behandle ting som er veldig alvorlig og vanskelig, løfte det opp, le av det og gjøre det mindre farlig, sier Wilmann til Dagsavisen.

– Manus er kjempemorsomt, jeg lo høyt da jeg leste det, og det er det ikke ofte jeg gjør. Dette er ikke akkurat komedie som er mainstream. Den tråkker på noen tær, som komedie også skal gjøre. Det er et godt grep – hvis man kan le av det, så er det også lettere å diskutere problemstillingen som stykket tar opp. Med humoren så stikker man på en måte litt hull på byllen, sier hun.

Balansere humor og alvor

Utfordringen ligger i å finne den rette balansen mellom humor og alvor.

– Det gjelder å klare å gå i de to sporene samtidig. Jeg blir blant annet pisket på scenen av min egen far, så det skal bli spennende å se hvordan vi løser det når vi spiller stykket. Replikkene er saftige, med mye bannskap og pondus. Opprinnelig leste jeg manuset på dansk, så vi får prøve å gjøre det litt Kim Bodnia-aktig, ler hun.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Cabaret

I tillegg setter også Oslo Nye opp klassikeren «Cabaret». Den får premiere 9. februar neste år. «Cabaret» har handlingen lagt til 1930-tallets Berlin. Nazismen er på fremmarsj, og handlingen i musikalen foregår i miljøet rundt cabaretscenen Kit Kat Klubb.

– På 1930-tallet var Tyskland verdens minst demokratiske stat. I dag er Tyskland et av verdens mest demokratiske land, men i Europa ser vi at nasjonalismen har vind i seilene og lokker med enkle løsninger, sier teatersjef Kim Bjarke.

Musikalen skildrer et dekadent miljø.

– Menneskene i «Cabaret» danser på Europas grav, sier stykkets regissør Peter Langdal.

Hilde Louise Asbjørnsen har rollen som Konferansieren i «Cabaret». Hun har et sterkt forhold til musikalen.

– Dette er en musikal som jeg har drømt om å få gjøre. Jeg har hatt plakaten til «Cabaret» på veggen helt siden jeg begynte å studere teater. Men at jeg skulle få lov til å gjøre rollen som Konferansieren hadde jeg aldri drømt om.

Flott bursdagspresang

I den opprinnelige versjonen er nemlig Konferansieren en mann.

– Jeg synes det er en frisk og vill ide å gjøre rollen om til en kvinne. Det er et sjarmerende grep, og hvorfor ikke? Opprinnelig var rollen en androgyn mann som flørtet med både menn og kvinner. Det var kontroversielt på 60-tallet, men ikke i dag.

Egentlig var Asbjørnsen på audition for rollen som Sally Bowles.

– Den rollen gikk til Ingvild Holthe Bygdnes. Men på 40-års dagen min så ringte regissøren og tilbød meg rollen som Konferansieren. Det var litt av en 40-års presang – ikke minst fordi det er første gang denne rollen blir spilt av en kvinne i en norsk oppsetning.

Dekadanse

Asbjørnsen mener det er interessant å se på likhetene mellom 1930-tallets Tyskland og Europa i dag.

– «Cabaret» foregår i en tid hvor nazismen er på stormende fremmarsj i Tyskland. Landet var i en økonomisk krise, som ga grobunn for nasjonalisme. Ser man på verdens økonomiske situasjon i dag, er den skremmende lik, med land som er tynget av gjeld. Flyktningkrisen har skapt nasjonalisme i Europa. «Cabaret» er mer aktuell enn noen gang. I Norge har vi hatt det godt veldig lenge - men det er fristende å se parallellen til den dekadansen man kunne se i Tyskland på 1930-tallet - vi pakker oss inn i luksus og glitter mens vi venter på hva som skal skje.