Fra Langtvekkistan med bok

Turkmenistan. Tadsjikistan. Usbekistan. Kirgisistan. Kasakhstan. Kan du plassere disse landene på kartet? Nevne hovedstaden? Navnet på lederen? Kanskje et par utvalgte fakta om politikk og historie, næringsliv og turistattraksjoner?

Veldig få kan. De fem landene i Sentral-Asia lever en anonym tilværelse som Langtvekkistan, mellom mektige stormakter som Kina og Russland, og urolige naboer som Iran og Afghanistan. Selv om det bor rundt 65 millioner mennesker der, på et område som dekker over 4 millioner kvadratkilometer, tilsvarende cirka halve USAs flateinnhold.

- Da jeg la ut på min åtte måneder lange reise for å skrive bok om Stan-landene, kunne jeg omtrent like lite som alle andre om dem. Men jeg visste at jeg ville undersøke to ting: Hvordan Sovjetunionen har satt sine spor, i folk, politikk, natur og samfunn. Dessuten hvordan det har gått med disse landene etter 1991, da de ble selvstendige fra Sovjetunionen, sier Erika Fatland til Dagsavisen.

Sovjetledere

Hennes nyeste bok, «Sovjetistan», har akkurat nådd bokhandlerne. Den er en reiseskildring fra de fem eks-sovjetiske, sentralasiatiske landene. Fatland skriver om hendelser hun selv bevitnet, steder hun så og mennesker hun møtte på sin reise, og drar linjer mot nyere og eldre historie i de respektive landene.

- Med unntak av Kirgisistan, er dette land som styres av presidenter som har sittet eneveldig siden Sovjetunionen ble oppløst i 1991, sier Fatland.

Det er med andre ord ledere som ikke akkurat har opplæring i demokrati og flerpartisystem som hovedpunkt på CV-ene sine vi har å gjøre med her.

- Dette er menn som lærte å være politikere og ledere i Sovjetunionen, som var en ettpartistat. De er opplært i enevelde. Men under Sovjetunionen var republikklederne underlagt Moskva, som hadde utpekt dem. De ble holdt i tømmene. Etter at Sovjetunionen ble oppløst, satt de plutselig som solkonger, alene på toppen. Det er interessant å se hvordan de utviklet seg videre fra det, sier Fatland.

Diktatorbok i pensum

Interessant, og ikke så lite urovekkende. Ta for eksempel Turkmenbasji, som var president i Turkmenistan fra 1991 til han døde i 2006. Han fikk satt opp gullforgylte statuer av seg selv på annenhvert hjørne. Skrev en bok som ble utpekt til pensum i alt fra turkmensk og matematikk til trafikkopplæring(!). Han byttet navn på dagene og månedene, og kalte dem opp etter seg selv.

Etterfølgeren hans, Gurbanguly, er kanskje hakket mer moderat. Men også hans portretter henger overalt, og hans forkjærlighet for hvit marmor i alle de offisielle byggene i den rike gassnasjonens hovedstad, gjør at verdens største marmorbrudd er i ferd med å gå tomme.

Samtidig lever størstedelen av det turkmenske folket i hånd-til-munn-fattigdom i ørkenen, livnært av et par geiter og kameler.

Morsomt alvor

Dette, og veldig mye av det andre Fatland opplevde og forteller om i boka, er absurd, ofte komisk lesning for demokratiglade sosialdemokrater. Vi smiler av konkurransen om å ha verdens høyeste flaggstang. Av at presidentens lyrikk brukes innen førerkortopplæring. Av restauranter med menyer tjukke som telefonkataloger, men likevel bare har to-tre retter å tilby.

- Mye er morsomt og absurd for oss. Men det er virkelig ingen spøk å bo i disse landene. Turkmenistan, for eksempel, har null pressefrihet. Det er et gjennomregulert samfunn hvor folk har stående ordrer om å rapportere alle som snakker for fritt. Ingen i Usbekistan snakker om at flere hundre mennesker ble drept i en massakre i 2005. Folk ble brutalt undertrykt under Sovjetunionen, og blir det fremdeles.

Sovjetnostalgi

En annen slående ting, er de store kontrastene mellom eldgamle tradisjoner som ørnejakt og hestedyrking, til hypermoderne storbyer pumpet fulle av statens gass- og oljepenger. Tidligere beslagla de sentrale myndighetene i Moskva gassen, nå rår de av landene som har naturressurser over dem selv. Likevel lengter mange tilbake til Sovjetunionens glansdager, kanskje med unntak av nyrike Turkmenistan, hvor ingen uansett tør uttale seg kritisk om det nåværende regimet.

- Sovjetnostalgien er enorm. Til og med der Aralsjøen i Usbekistan lå, savner folk Sovjetunionen. Selv om det var Sovjet som tappet ned innsjøen for å bruke vannet til bomullsproduksjon, og slik ødela fisket, selve livsgrunnlaget for folk. Folk mimrer om at alt var billigere. Maten, strømmen, flybillettene, det meste. «Alle var like da», er gjennomgangstonen, sier Fatland.

Hun anbefaler stan-landene som reisemål. Selv om sakprosaforfattere må lyve på grensa.

- Jeg sa at jeg var språkstudent. Men grensevaktene syntes tydeligvis at jeg var patetisk. 30 år og student? Gift, men ingen barn? Hvor i all verden var ektemannen min, og hvorfor lot han meg farte rundt på den måten? ler Fatland, som ikke engang er gift, «bare» samboer.

gerd.elin.sandve@dagsavisen.no