Fra Flåklypa til Berlin

BERLIN (Dagsavisen): – Det er min drøm, å lage en stor politisk thriller som vedgår oss, sier Synnøve Hørsdal.

Filmprodusenten i selskapet Maipo som står bak det eneste norske konkurransebidraget i Berlin, vil komme til å høre mye mer om henne i tida som kommer.

Peer, Askeladden og Sonja

Overfor Dagsavisen i Berlin bekrefter Hørsdal, som tidligere står bak Doktor Proktor-filmene, «Natt til 17.» og Anne Sewitskys filmer, at Petter Næss’ filmatisering av Henrik Ibsens «Peer Gynt» blir realitet, med nytt manus og blanke ark.

Som om ikke det er en historie norsk nok, starter hun innspillingen av «Askeladden – I Dovregubbens hall» med «Gåten Ragnarok»-regissør Mikkel Brænne Sandemose allerede i april.

Med «Sonja», filmen om skøytelegenden Sonja Henie, burde også det amerikanske markedet ligge åpent.

– Men du vet, det jeg egentlig vil er å lage politiske thrillere, sier hun, og nevner «Gudfaren» som det virkelige forbildet.

Det er et stykke fra Corleone-familien til Flåklypa. Animasjonsfilmen basert på Kjell Aukrusts univers er hittil sett av 425.000 på kino i Norge. Nå står verden for tur.

– For meg er det innlysende at det er en av filmene vi har lykkes med. Jeg var skeptisk i begynnelsen, «skal vi gjøre dukkeanimasjon, er ikke det litt gammeldags» sa jeg, men de andre i selskapet var helt sikre. Og med teknikken har vi klart å gjenskape Aukrusts univers, ikke minst takket være manuset til Karsten Fullu, som kjenner Aukrust ut og inn. Nå skal vi lage den tredje og den siste. Da drar vi ut i verdensrommet, «Solan og Ludvig – Månelyst i Flåklypa», sier hun.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Bra målsetting

Barnefilmen er det sikreste kortet i en tid da norsk filmbransje evaluerer seg selv etter å ha satt seg svært høye mål som Gullpalmen i Cannes og stor festivaldeltakelse.

I Berlin i år er Hørsdals produksjon eneste konkurransebidrag.

– Det å si at man skal vinne Gullpalmen er en bra målsetting for å si noe om hvilke typer film man skal lage. En sammenligning er da vi begynte å lage TV-drama og under et konvent ble det fastslått at Norge skulle vinne en Emmy innen da og da. Noen syns det var et litt pinlig mål, noen syntes det var et tåpelig mål, men det var veldig konkret og det var veldig, veldig bra. Man må tørre å artikulere noen planer og mål, sier Hørsdal, som mener publikum likevel er den viktigste målestokken.

– At filmer blir sett er mitt mål. Filmer må ha publikum og publikum på festival er ikke interessant, det må være større enn som så. Det betyr ikke at alle filmer skal nå ut til hundrevis av tusener i Norge, men de må ha et publikum. Rene festivalfilmer som går opp i verden er ikke jeg så for. Da lager du film for en liten gruppe mennesker som går i samme retning. Og noen filmer skal definitivt ikke være blant de mest sette, men treffer de bredt i mange miljøer så er det bra. Samtidig er det viktig å kunne tåle at ikke alle filmer lykkes. Det er helt umulig å kalkulere seg fram til en suksess.

– Var det en skuffelse for deg personlig at en kritikerrost og prisvinnende film som Anne Sewitskys «De nærmeste» ikke ble sett av flere enn knappe 9.000 på kino?

– Ja. Nå lagde vi ikke denne filmen for at den skulle få et stort publikum, men for at den skulle få en nisje. Men når den gikk så lavt er det klart det er en kjempeskuffelse. Det er ikke noe vits i å late som at det er greit, for det er det ikke. Men når det er sagt anser jeg ikke filmen som mislykket fordi den er jo blitt mottatt på en god måte, sier Hørsdal- som også produserte «Sykt lykkelig» - om «De nærmeste».

– Har det fått noe å si for finansieringen av «Sonja Henie» at «De nærmeste» ikke nådde målene?

– Ikke vesentlig. Men siden de av Annes filmer som er kjent internasjonalt er «Sykt lykkelig» og «De nærmeste», må man fortelle at hun også har gjort filmer som ikke er «arthaus». Henie-filmen er jo ikke arthaus på den måten, fastslår Hørsdal, som er opptatt av å velge de beste historiene samtidig som hun holder et skarpt øye med de strukturelle utfordringene i bransjen og deriblant kjønnsbalansen.

– Ekstremt provoserende

– Da jeg var fersk, så var spørsmålet om kjønn veldig provoserende for meg. Da jeg produserte min første film på egne bein, «Bare Bea», fikk jeg telefoner heletidan, ikke om min rolle som kvinnelig produsent, men hvorfor jeg ikke valgte kvinnelige regissører. Hvorfor ringte pressen meg og ikke Dag Alveberg eller John M. Jacobsen som hadde produsert en rekke filmer. Den gangen opplevde jeg det som ekstremt provoserende. Det gjør jeg ikke lenger. De første ti årene jeg var produsent ble jeg alltid omtalt som kvinnelig produsent, det er først nå jeg får være produsent, i motsetning til de mannlige kollegaene som er produsent fra dag en. Jeg kan ikke si at jeg har opplevd å ha blitt holdt nede på grunn av at jeg er kvinne, det tror jeg ikke noen som har fått det til føler at de kan si, men i starten føltes det urettferdig at jeg i tillegg til alt det andre også skulle endre kjønnsperspektivet i verden. Hvorfor var det mitt ansvar? I dag anser jeg det som et ansvar, sier Hørsdal.

FRA FESTIVALEN I BERLIN: Meryl Streep: – Jeg liker å være sjef