Fra en veldig annerledes tid

UTSTILLING

Gerhard Munthe

«Gerhard Munthe - en norsk designpioner»

Nasjonalgalleriet/Nasjonalmuseet, Oslo.

Til 2. september.

Jeg kan ikke annet enn å kjenne på en stor forbauselse. En overraskelse over hvordan det er mulig å pøse på med så mange detaljer på begrensede flater. I en tid da vi – heldigvis – er i ferd med å få for mye av asketiske interiører med grå vegger uten dekor og detaljer, fremstår Gerhard Munthes interiører som et nærmest umulig overflødighetshorn av detalj-, dekor- og fargeglede.

Det er så mange detaljer i Eventyrrommet han laget for Holmenkollen turisthotell (1896–98) at du kan bruke timer på å studere alt sammen. Hotellet brant i 1914, men han hadde fått laget en serie av Eventyrstolen vi ser på sort-hvitt-bildene fra hotellets fineste rom. Han hadde den i sitt eget hjem, og han viste den på den norske salen som han hadde ansvar for, på Venezia-biennalen i 1907. Stolen finnes både på Norsk Folkemuseum og i Kunstindustrimuseets samlinger, museet i St. Olavs gate som ble stengt i oktober 2016. I Nasjonalmuseets flotte utstilling om designeren Gerhard Munthe (1849–1929) viser de Folkemuseets eksemplar fordi kurator Widar Halén mener den er mer autentisk enn Nasjonalmuseets egen.

Jeg har sett Eventyrstolen begge steder, og den slutter aldri å fascinere meg. Først og fremst fordi den er så dramatisk, med fuglen som biter seg fast i stolryggen. Jeg synes også at den er vakker med nydelige utskjæringer og elegant form. Og den er variert med fine farger og et sterkt, sort-hvitt grafisk mønster i seteputen. Det gjentas i en halvsirkel nede på det ene benet og i fuglens fjærkrone. Det sorte og hvite er en klar kontrast til rammeverkets grønne og fuglens gullfarge. – Skjønt fugl? – kan man spørre. For det fabeldyret som troner øverst i ryggen kan være både fugl og drage.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Stolen hadde kanskje vært enda mer fascinerende hvis Munthe hadde brukt sin egenutviklede rødfarge i stedet for grønt? Hans krepserød er sterk og vakker, og han brukte den på møbler og som innslag i de mange interiørene han formet. Du kan for eksempel se den på kirkebenkene i Kongsdelene kapell i Hurum anno 1905. I utstillingen finner du den krepserøde fargen på deler av et spisestuemøblement fra Cathinco Bangs villa (1907), og på den vakkert dekorerte «Prinsestolen» fra hans eget hjem, Leveld (1898–99) på Lysaker.

Leveld brant dessverre i 1982, kort tid før det skulle flyttes til Norsk Folkemuseum på Bygdøy. Brann raserte også Holmenkollen turisthotell, allerede i 1914. Og den samme skjebnen rammet Gerhard Munthes kanskje viktigste verk, dekorasjonene og glassmaleriene til Håkonshallen i Bergen. Det var mange viderverdigheter rundt oppdraget, men i årene 1913–16 kom Munthes dekor på plass. Under krigen led Håkonshallen samme skjebne som hotellet og villaen. Bare veggene stod igjen etter at et skip fylt med sprengstoff eksploderte i havnen 20. april 1944. Heldigvis er Munthes arbeider godt dokumentert gjennom hans egne skisser, og utstillingen viser en god presentasjon av hvordan det var.

Hvor bra Gerhard Munthes dekorasjoner til Håkonshallen var, har det alltid stått strid om. Allerede i samtiden var Dagbladets hardtslående kritiker Jappe Nielsen negativ, mens andre var mer positive. Etter krigen ble dekorasjonene ansett som utdaterte, og til tross for at det eksisterte gode skisser ble dekorasjonene aldri rekonstruert. – Hvorfor skulle man rekonstruere en rekonstruksjon? var spørsmålet.

En av grunnene til at Gerhard Munthe fikk oppdraget med Håkonshallen var hans store interesse for norske folkeeventyr og tidlig, norsk historie. Han blåste nytt liv i norsk vevtradisjon, som hadde fått ny oppmerksomhet etter funnet av Baldisholteppet i 1879. Det er datert til perioden 1040–1190, og Munthes interesse for vikingtiden, sagnene og eventyrene resulterte i en rekke tegninger, akvareller og billedtepper. Han var også hovedillustratøren til praktutgaven av Snorres kongesagaer som ble utgitt til grunnlovsjubileet i 1914.

Det var ikke mye idyll i Gerhard Munthes eventyrtolkninger. Han la ikke fingrene imellom. I skissene, akvarellene og billedteppene finner du bloddryppende scener og farlige dyr (ta en titt på «Blodtårnet»), men også ren idyll som i «Nordlysdøtrene, (Frierne)» fra 1903. Der kommer tre isbjørner for å fri til tre vakre kvinner med lyse kjoler og utslått gullhår. Billedteppene var ment både for private hjem og offentlige sammenhenger. Det at han åpnet veveverksteder la grunnlaget for en blomstringsperiode i norsk tekstilkunst, der Frida Hansen står som den fremste profilen. Men det var strid mellom de to, blant annet om hennes adapsjon av den internasjonalt nyskapende Art Noveau-stilen. Samtidig hentet også Gerhard Munthe inspirasjon fra utenlandsk kunst. Hans tapetmønstre er tydelig inspirert av japansk kunst.

Én av rammene vi må se Gerhard Munthes livsverk gjennom er selvstendighetskampen som førte frem til oppløsningen av unionen med Sverige i 1905. Han var en viktig aktør for formingen av en norsk identitet og leverte vesentlige bidrag til dannelsen av det visuelle bildet vi fortsatt forbinder med det å være norsk. Slik sett er denne utstillingen en viktig historietime.

Utstillingen har også sine private sider, representert gjennom Gerhard Munthes store interesse for interiører og arkitektur. Hans og kona Sigruns hjem Leveld, på Lysaker like utenfor Oslo, ble et mønsterhjem med stor dekorglede. (I parentes bemerket skal det tilføyes at de to be skilt i 1919, ti år før Gerhard Munthe døde. Hun giftet seg med naboen Fridtjof Nansen.) Interiørene var inspirert av svenskene Carl Larsson og barneideologen Ellen Key, og interiørene stråler av luftig fargeglede, lys og vakre detaljer. Han jobbet også for industrien, og hans Blåveis-dekor fra 1893, for Porsgrunds Porcelænsfabrik (PP), er i mine øyne like fint – om ikke finere – enn Kongelig Dansks stråmønster. PP burde satse på Blåveis fremfor å fortsette med sin variant av den danske klassikeren.

Gerhard Munthe er mest kjent som maler, men denne utstillingen viser at det er en merkverdig misforståelse. Jan Kokkin har skrevet den fyldige, rikt illustrerte og veldig gode katalogen til utstillingen. Han var også kurator for Lillehammer kunstmuseums utstilling om billedkunstneren i 2011. Jeg har gått gjennom katalogen fra den gang, og for meg er det ingen tvil om hvor Gerhard Munthes betydning ligger. Han er mye større som designer, møbel-, interiør- og tekstilkunstner enn som billedkunstner. Det til tross for at noen av hans ting, som Eventyrrommet og utstillingene han laget, kan synes overlessede.

Den opplevelsen må sees på bakgrunn av en menneskealders funksjonalistisk påvirkning der enkelhet og rene flater har dominert vår oppfatning av verden. Derfor har jeg vanskelig for å bestemme meg for hva jeg synes om utstillingens design. Den er uoversiktlig og trang inntil det klaustrofobiske. Det er hevet over enhver tvil at Nasjonalgalleriets saler er for små til en utstilling som denne. Det er som kurator Widar Halén prøver å sprenge seg vei inn i det nye museets store alabasthall. (Som for øvrig ikke får det fasadematerialet og dermed heller ikke den effekten som arkitekten hadde tenkt.) Men min oppfatning av utstillingsdesignet er en innvending som ikke må stå i veien for din opplevelse. For dette er en utstilling jeg har ventet på, og jeg kan love at jeg skal tilbake og se den flere ganger.