Kultur

Fotsporene som forsvant

Det skulle bli hele Norges «Walk of Fame». Men hva skjedde med revystjernenes fotspor utenfor Chat Noir? Og hva skjedde med klassisk, norsk revy?

«Nå kan Norge måle seg med Hollywood Avenue», skrev VG, etter den glamorøse septemberdagen i 1987, da landets aller største revykjendiser satte sine fotspor i betong utenfor revyteateret Chat Noir i Oslo. Leif Juster, Dag Frøland, Kari Diesen, Sølvi Wang og en rekke andre superstjerner, i en seanse med både champagne, solo, artige onelinere og påfølgende pedikyr, fikk de fotavtrykkene sine støpt ned i betongen utenfor Chat Noir. Ordfører Albert Nordengen var også gledestrålende til stede. Han takket byens veivesen og, som NTB skrev det, «håpet at ikke et annet vesen finner på å lage hull akkurat foran Chat Noir nå».

Leif Justers fotspor. Foto: Aslak Borgersrud

Leif Justers fotspor. Foto: Aslak Borgersrud

Det tok 33 år. Men nå er det gjort. Olav Vs gate har blitt pusset opp. Drosjeholdeplassen, trærne og den gamle asfalten er borte. Tilbake står nye trær og nye granittheller. Men ingen fotspor.

På scenen er det også mindre trøkk. Koronareglene gjør at det bare er lov å slippe 200 folk inn på forestillinger. Sommerforestillingene består av Atle Antonsen og Bård Tufte Johansen, Else Kåss Furuseth, Ingar Helge Gimle og Ingrid Bjørnov solo. Ingenting i veien med det. Men det er et stykke fra enorme oppsetninger med Dizzie Tunes og sang og stepping med Leif Juster, liksom. Så hva skjedde med fotsporene utenfor Chat Noir? Og hva skjedde egentlig med den norske revyscenen?

Dizzie Tunes i sine glansdager, på revyscenen i Oslo. Foto: NTB scanpix

Dizzie Tunes i sine glansdager, på revyscenen i Oslo. Foto: NTB scanpix

– Vi tok dem opp så skånsomt vi kunne, sier Line Thams Reiersen i Bymiljøetaten. Da Olav V.s gate i Oslo skulle pusses opp skapte det bruduljer, kaos og illsinte politikere. Det var jo rett før valget i fjor, at Oslo kommune begynte å pusse opp den ærverdige gamle gata. Plutselig var MDG blitt tre-hatere og hele høyresida var treklemmere, og oppussingen greide å bli et symbol på hvordan det rødgrønne byrådets motstand mot biler førte til overforbruk og, på toppen av det hele, unødvendig trefelling.

Men fotsporene utenfor Chat Noir, de var det knapt noen som brydde seg om. Etter 1990 har det ikke vært flere glamorøse arrangementer, og ingen flere fotavtrykk har blitt avsatt. Bymiljøetaten satt der med et aldri så lite problem. De gamle, svære og tunge betongklossene måtte vekk. Etter moderne gatestandard kunne de ikke plasseres ned igjen. Og ingen ville ha dem.

Les også: Pikkoloen med tobakksforretningen (DA+)

– Chat Noir har blitt forespurt. Vi har vært i dialog med kulturetaten. Men de har heller ikke noen plass hvor det egner seg å lagre dem. Så har jeg vært i kontakt med bymuseet, og de hadde heller ikke anledning til å ta vare på dem, sier Thams Reiersen.

– Så da står de der. Og så har vi ikke gjort noe med dem ennå.

Teateret sjøl, Chat Noir, står med begge beina trygt planta i kulturlivets koronakrise, og har ikke sjans til å ta vare på fotsporene, forteller direktør Bjørn Heiseldal til Dagsavisen.

– Vi har dessverre ikke noe sted å gjøre av dem. Det er to svære betongplater, og kommunen mener vi ikke kan ha dem i gata etter moderne standard, sier han.

– Det finnes ikke noe sted inne?

– Teatret er på gul liste. Du kan ikke dra to betongplater fra midten av åttitallet og henge dem opp her inne, sier Heisendal. Den joviale østfoldingen virker ikke direkte irritert når vi ringer. Men det er tydelig at han har mye verre ting å bekymre seg over, enn 33 år gamle fotavtrykk.

– Det er veldig mye følelser knyttet til dem. Jeg synes jo også det er trist at de er borte. Men min jobb er å få dette teatret til å virke akkurat nå. Vi har mer enn nok annet å styre med, med nedstengning og covid-19, enn akkurat de fotsporene. Jeg regner med at kommunen har en storslagen plan om hva de skal gjøre med dette, sånn som kommunen alltid har, sier han.

– Aner jeg en millimeter sarkasme i stemmen?

– Nei, flere meter. Vi har ventet på at Bymiljøetaten skulle vært ferdig her siden påske.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Heisendal frykter for framtida for Chat Noir, fordi han mener det er en «total mangel på forståelse for privatteatrene». Mens de offentlige teatrene har fått ekstrabevilgninger, har ikke «de private mer å søke på enn det kaffebarene har». Men han forteller Chat Noir nå har startet forsiktig opp. De kan slippe inn 200 publikummere.

– Det er jo ikke noen forretning i det. Du kan jo ikke drive privatteater på det, sier han.

– Du skal selge mye øl for å gå rundt med 200 tilskuere?

– Det klarer du ikke, vet du. Men vi åpner tidlig. Prøver å få folk inn. Og vi har satt opp pleksiglass. Det dumme er at jeg kan jo åpne med så mange gjester jeg vil, bare jeg holder en meter mellom alle folk. Så lenge jeg ikke har noen på scenen, da. For da er det ikke lov lenger. Ganske snodig, egentlig, sier han.

I stedet for fotspor i betongen har Chat Noir et galleri med portretter av tidligere stjerner som har spilt på teatret.

– Vi er ikke historieløse. Vi har bare ikke noen praktisk løsning for de fotsporene, sier Hemsedal.

– Det er jo ren vandalisme, sier Andreas Diesen om betongplatene og fotsporene som så plutselig forsvant utenfor Chat Noir.

Andreas Diesen sammen med moren, revylegenden Kari Diesen.
Foto: NTB scanpix

Andreas Diesen sammen med moren, revylegenden Kari Diesen. Foto: NTB scanpix

– Jeg forstår det slik at MDG ville ha sykkelstativer der i stedet? Det må de gjerne. Men det er jo likevel vandalisme, sier Diesen, som er tidligere NRK-journalist og programleder. Få vet mer om Chat Noir og norsk revyhistorie enn ham. Diesen har laget programserier om norsk revyhistorie, og var selv til stede den glamorøse septemberdagen utenfor Chat Noir i 1987. Han var der for å se på at moren, revylegenden Kari Diesen, ble hedret med fotspor i betongen sammen med de andre revystjernene. Faren, Ernst Diesen, var direktør der på 50-tallet, mens moren spilte noen av sine beste revynumre på Chat Noirs scene. Kari Diesens mest kjente sketsj, «Uteliggerne», som hun gjorde sammen med Arvid Nilssen, regnes fortsatt av mange som det beste norske revynummeret gjennom tidene. I flere tiår vekslet hun mellom å spille på Chat Noir og Edderkoppen. Hun var også filmskuespiller, og ja, det var hun som sang Oslo-klassikeren «Hovedøen».

– Mor døde tidligere det året, i 1987, så da satte de skoene hennes i sementen. Ja, det var jo en stor tilstelning, det der, med hornmusikk og ordfører Albert Nordengen til stede, forteller Diesen til Dagsavisen. Han legger til:

– Jeg forstår godt at Bjørn, sjefen på Chat Noir nå, har annet å tenke på nå, enn de fotsporene. På slutten var de betongplatene heller ikke så flotte lenger. Det ble uteservering der, og folk stumpet røyken på dem. Jeg syns likevel dette er trist, for det er jo et stykke revyhistorie som blir borte, med avtrykk etter en del av dem som var store i norsk revy. Vi har fått et byråd som er mer opptatt av sykkelstativer enn kultur.

Les også: Det var den sommeren vi bodde i bilen (DA+)

– Det er ikke plass til de betongplatene nå, etter oppussingen av gata?

– Men det er jo fordi kommunen har gjort det sånn at det ikke er plass. Hadde man villet ha dem, så hadde man hatt dem, mener Diesen.

Men Diesen er ikke med på at det er noen mystisk, indre sammenheng mellom fotavtrykkenes glemsel og forsvinning og det at de store, påkostede revyene av Dag Frøland-typen ikke lenger spilles på Chat Noir. Chat Noir-sjef Dag Frølands spesialdistanse på 1970- og 80-tallet var spektakulære, glamorøse utstyrsrevyer, preget av kjendisparodier, litterære tekster, og, ikke minst, dansere. På det meste hadde han 18 dansere på scenen. I Frølands tid var det gjerne kamp om å sikre seg Chat Noir-billetter. Frøland døde i januar 1987, samme år som Kari Diesen.

– Dag Frøland hadde et godt uttrykk: «Gullalderen i norsk revy er når du opplever den!». Han mente nok at gullalderen var når han drev Chat Noir! De siste store Chat Noir-revyene hadde vi til litt ut på 90-tallet, og så hadde vel Edderkoppen et par på 2000-tallet. Nå er det standup og musikkshow som har tatt over i Oslo. De store, profesjonelle revyene finner du ikke lenger på samme måte, sier Disen, som mener dette skyldes økonomi.

Dag Frølands revyer på 70- og 80-tallet var store og påkostede, og han var selv stjerne på scenen.                                                                             Foto: NTB scanpix

Dag Frølands revyer på 70- og 80-tallet var store og påkostede, og han var selv stjerne på scenen. Foto: NTB scanpix

– Hvorfor skal man ha et helt ensemble, en ballett på fem-seks stykker og et orkester på 18, når du kan greie deg med to-tre stykker på scenen? Skal man lage en privat, profesjonell revy i Oslo blir det enormt dyrt. Før pantsatte folk nærmest hus og hjem for å få det til, ingen gjør sånt lenger. Chat Noir må gå for fulle hus i mange måneder før en så stor revy kan bære seg, sier Diesen.

– Så er det dagens publikum – det skal mye til å oppdra et ungt publikum til å like gammel revy. Revysjangeren i Oslo har ikke fått utvikle seg videre de siste årene, mener Diesen, som legger til:

– Jeg skjønner godt at de som driver Chat Noir i dag har innsett det økonomisk fornuftige i å drive slik de gjør nå, sier Diesen, som avviser at det står dårlig til med norsk revy ellers. Ikke på amatørplanet, eller på det vi kan kalle det semiprofesjonelle planet.

– Skolerevyene i Oslo er jo større enn noen gang, og de gjør en kjempebra jobb, med dagens musikk, teknikk og uttrykk. Og revyene rundt i landet lever i beste velgående, like store som de alltid har vært. Nå har også sommerrevyene premierer, de holder det gående fortsatt, på steder som Tønsberg og Hønefoss, sier Diesen.

Les også: Revylegenden har forlatt scenen

At det står bra til med norsk revy ellers i landet, kan Roar Tromsdal skrive under på. Han er dosent i teaterteori og historie ved Nord universitet i Trøndelag, og er tidligere daglig leder for Norsk Revyfaglig senter. Teaterviteren har også selv vært med på å skrive og spille revy siden han var 17, med base i Nord-Trøndelag. Men han har også vokst opp med at de store Chat Noir-revyene ble sendt på radio og TV, og understreker at Oslo-revyene betydde enormt mye for lokalrevyene ute i landet. Chat Noir og revyene i Oslo inspirerte revyer ute i landet, og Leif Juster og Kari Diesens revyviser og sketsjer var allemannseie. På TV sendte man også programmer om de store revystjernene.

– Jeg slukte dette rått, og da jeg begynte å skrive revytekster som 17-åring, er det ikke tvil om hva som inspirerte meg, sier Tromsdal.

– Uten at jeg har forsket på det, så vet jeg at du finner mange eksempler på at ideer og melodier fra Oslo-revyene er med i lokale revyer, men da tilpasset lokale forhold, sier Tromsdal, og trekker fram Arvid Nilssen og hans framføring av revyvisen «På Enerhaugen» (1960).

– Den visa er en genistrek. Den handler om personer og relasjoner, men har også et alvorlig tema, nemlig riving av bevaringsverdige byområder, sier Tromsdal, som forteller at Asylrevyen i Bodø i lagde et revynummer bygd på akkurat denne visa i 2000, men da handlet den om nedleggelsen av Nordlandsbryggeriet. Han mener generelt at Chat Noir-tradisjonens viser og nummer har satt spor i norsk kulturhistorie.

– Treffsikre tekster og enkle melodier har blitt slagere, og gitt oss munnhell og som lever videre i det norske språket, sier Tromsdal, og nevner Leif Justers «mot norr-malt!», og 17. mai-klassikeren «Norge i rødt, hvitt og blått», som «bare» er en revyvise fra 1945. Tromsdal påpeker at en god revyspeiler sin samtid og det folk er opptatt av.

Leif Juster og Einar Rose på Chat Noir da Juster fylte 60. Foto: NTB scanpix

Leif Juster og Einar Rose på Chat Noir da Juster fylte 60. Foto: NTB scanpix

– Slik sett er det synd at standup har tatt over i Oslo. Det er mye artig standup, men da handler det gjerne om å utlevere sin egen person, ikke sette fingeren på samfunnsspørsmål. De gamle skriveteknikkene blir borte, mener Tromsdal, som spør:

– Det må da være mulig å lage noen enklere revyer i Oslo, uten en påkosta ballett? Vi har så mange dyktige komikere som også er musikalske. Som Hege Schøyen, sier Tromsdal, som mener at den typen show som Schøyen har med Linn Skåber og Cecilie Steinmann Neess på Latter nærmer seg revy.

– Stand up-showene har de siste årene utviklet seg i retning av – eller har begynt å ta opp i seg – trekk fra den klassiske revyen, sier Tromsdal.

– Oslo som revyhovedstad danner jo grunnlaget for dagens standup-scene. Det er en lang historie som strekker seg fra de gamlekara som man her har gitt en anerkjennelse, til de som nå står lenger nede på Aker Brygge, på Latter. Man skal ikke ta så lett på det, sier Øystein Sundelin om betongplatene.

– Det er jo trist, dette, sier Sundelin, som er gruppeleder i Oslo Høyre i bystyret. Der har oppussingen av Olav Vs gate vært diskutert jevnlig, og debatten nådde taket da styret i hovedstaden hogde ned de gamle trærne i gaten.

– Vi har både mistet de svære fantastiske trærne som sto der og disse avtrykkene i bakken. Noe av gaten er blitt borte på veien, og det synes jeg kanskje man skulle ta hensyn til, sier Sundelin.

– Hva ville du gjort med avtrykkene?

– Jeg skulle helst sett at de kom på plass der de var. Hvis det ikke er mulig er det fristende å spørre befolkningen hvor de burde bli nedfelt igjen. De kan i hvert fall ikke bli liggende på en dynge, på et lager, sånn som de gjør nå.

Men så ringer telefonen.

– Vil du være med opp og se?

Line Thøms Reiersen i Bymiljøetaten har sporet opp fotavtrykkene. Og en vakker sommermorgen får vi det endelige beviset på at de fortsatt lever. Sirlig plassert på noen gamle paller, mellom kantstein, brostein og gammalt tømmer, på et utendørs lager på Stubberud. (For geografi-interesserte, det ligger på Alfaset, mellom Alnabru og Furuset. Og oj. Såpass ja. Betongplatene ligger der som noe av det norskeste jeg har sett i mitt liv. Det lukter ikke et milligram av Chanel no. 5, dyr champagne og sparkepiker på Stubberud. Det hele ser rett og slett ut som akkurat det er: Noen har satt beina sine i våt betong, og gjort middels vellykkede forsøk på å skrive navnene sine med en pinne ved siden av. Og der ligger de. Kari Diesen. Leif Juster. Lalla Carlsen. Dizzie Tunes. Og en god del andre. Men betongen er for tung til å rikke. Kanskje de en dag får et mer staselig hjem igjen?

Her hviler Chat Noirs «Walk of Fame» – på Stubberud. Foto: Aslak Borgersrud

Fakta om Chat Noir

Kabaret- og revyteateret Chat Noir ble grunnlagt av Bokken Lasson i Tivolihagen i Oslo (daværende Kristiania) i 1912. Siden 1938 har det ligget i Klingenberggata i Oslo, med inngang fra Olav Vs gate.
Chat Noir har holdt åpent helt fram til korona-nedstengningen i mars, med unntak av noen uker under krigen.
 I 1963–1964 ble teateret gjenreist etter en brann. Teateret åpnet forsiktig igjen 18. juni.

En lang rekke kjente artister fra norsk revyhistorie har opptrådt her, som Einar Rose, Leif Juster, Jens Book-Jensen, Lalla Carlsen, Kari Diesen, Rolf Just Nilsen, Arve Opsahl, Rolv Wesenlund og Harald Heide Steen jr. De mest spektakulære og påkostede revyene sto nok Dag Frøland og Dizzie Tunes for på 70- og -80-tallet.
Siden høsten 2010 har Thalia Teater A/S ved Bjørn Heiseldal stått for den daglige driften. Nå domineres scenen av musikaler og mindre show.

Mer fra Dagsavisen