Forventes å jobbe gratis

«Hvis du er i nærheten av Karmøy, gjerne en onsdag formiddag, kunne du kommet innom klubben vår og holde et foredrag? Vi kan muligens betale litt av reisa.»

Dette tilbudet dukket opp i forfatter Erika Fatlands innboks, og det var ikke første gang.

– Lions og andre foreninger ønsker som regel gratis foredrag. Staten kan også være gjerrig – jeg har vært med på at departementer har tilbudt å dekke trikkebillett, samt noen hundrelapper for «bryderiet». I slike tilfeller sier jeg alltid nei. Dette er jobben min. Mange tror at forfattere går på statslønn, og at det bare må være hyggelig for oss å møte folk.

Hun er ikke alene om å bli spurt om å stille gratis. Steffen Sørum er både forlagsredaktør og forfatter, og er oppgitt på vegne av hele kulturfeltet, der yrker oppfattes nærmest som en hobby.

– Sangere, musikere, malere og fotografer blir alle spurt om å jobbe gratis. «Du som er kunstner, kan du ikke lage en graffiti på rommet til dattera mi?» Man ville aldri gjort dette med en advokat eller en tannlege, sier han.

– Forfattere blir spurt om alt fra å skrive tekster til å opptre på festivaler, og å reise fem timer hver vei for å lese på en barneskole – gratis. Man kan få høre at barna blir skuffet hvis du ikke kommer, eller få svaret at vi trodde du takket ja fordi det er gratis promotering. Folk flest skjønner ikke at forfatteryrket dreier seg om mer enn å selge bøker, men om å ta oppdrag som i hvilken som helst annen jobb.

Les også: Erika Fatland - Sovjetistans førstedame

Ikke lov av mamma

– Da jeg debuterte, tok jeg det jeg fikk av oppdrag. Det er nok lettere å få debutanter til å stille gratis, sier Ingvild Rishøi, som debuterte med novellesamlinga «La stå» i 2007. Hun opplevde det sjeldne at debutboka ble hovedbok i Bokklubben Nye Bøker, og kanskje er braksuksessen grunnen til at hun bare én gang siden har fått en forespørsel om gratisarbeid. Men prisen må hun ofte kjempe for.

– Det er digg at man si «jeg kan ikke ta mindre enn Forfattersentrums minstesatser.» Det er litt som å si at mamma har sagt at jeg ikke får lov.

Norsk Forfattersentrum er en medlemsorganisasjon for forfattere som har satt minstesatser alle oppdragsgivere er forventa å følge. En opplesning inntil 30 minutter skal honoreres med minst 2200 kroner, mens et bokbad eller et kåseri skal minst honoreres med henholdsvis 3800 kroner og 4200 kroner. Daglig leder i NF, Ingvild Herzog, forteller at de ofte kontaktes av forfattere som forventes å stille uten honorar.

– Det finnes festivaler som mener det skal være en dugnad. Arrangørene viser til at de andre forfatterne ikke får noe, og at sånn er det her. Dette er spesielt vanskelig for nye forfattere som spør seg om de skal ta betalt for å snakke om noe de elsker.

– Er forfattere dårligere til å forhandle enn andre yrkesgrupper?

– Ja. Både forfattere og oppdragsgivere kan føle skam ved at det skal settes en prislapp på kunst og kultur.

– Det er en kamp om oppmerksomhet, så det er litt nebb og klør. Forfattere må stille opp mer enn før for å få fart på boka si. Takker du nei, kan du gå glipp av muligheter, sier Sørum.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Verdien av en forfatter

Erika Fatland opplever at oppdragsgivere ofte prøver å prute. Hun syns det er fint å kunne vise til minstesatser, men problematisk at de gjerne oppfattes som fastpris på en forfatter.

– Man møter liten vilje om man ønsker å ta seg mer betalt. En gang da jeg hadde bedt om 5000 kroner for et foredrag, fikk jeg følgende svar fra biblioteket: «Vi pleier å holde oss til Forfattersentrums satser, og siden du er medlem der, er det naturlig at du også får det av oss.» Da ble det ikke noe foredrag.

– Minstesatsene er ikke store sammenlignet med lønnsveksten ellers, sier Sørum. Herzog understreker at minstesatsen er gulvet, og at NF helhjerta støtter at forfattere ber om mer. I utgangspunktet gjelder dette ethvert oppdrag, men man må se an oppdragsgiver og reisevei.

– Biblioteker har gjerne dårlig råd, men er det Hydro som spør, skal de betale mer. Og selv om du er en ung, uerfaren formidler og reiser fra Oslo til Mo i Rana, skal du selvfølgelig ha mer enn 2200 kroner.

– Hvordan har NF landa på akkurat disse summene?

– Administrasjonen holder pulsen på hvor smertegrensa går for forfattere, mens styret følger med på stemninga ute blant arrangørene.

Som Fatland har Ingvild Rishøi etter hvert begynt å kreve mer enn 4100 kroner for sitt tre kvarters lange foredrag etterfulgt av spørsmål fra salen.

– Jeg tar 6000. Det betyr jo ikke tre kvarters jobb, det tok tre år å skrive hver bok.

Hun gjør imidlertid unntak for oppdrag i skoleverket, og ved festivaler og biblioteker der alle deltakere får minstesats. Rishøi syns det er ubehagelig å forhandle om penger.

– Jeg føler meg gjerrig. Det kan bli en indre konflikt: Jammen jeg er jo verdt mer, nei, jeg er jo ikke det.

Les også: Forfattere får smuler fra strømming

Uvitende om minstesatsen

Litteraturfestivalen på Lillehammer er ett eksempel på en velbemidla arrangør som honorerer alle forfattere i tråd med NF´s minstesatser. Arrangører med færre midler kan man blant annet finne på studentersamfunnene. I vår sendte Kulturutvalget ved Studentersamfundet i Trondheim ut en forespørsel om forfatterdeltakelse i arrangementsrekken Bokstavelig talt med følgende opplysning: «Kulturutvalget har ikke mulighet for å tilby noe honorar dessverre, da vi baserer oss på frivillighet. Vi kan muligens varte opp med reise og overnatting.»

PR- og presseansvarlig i KU, Ida Karoline Christiernin, forteller at det ikke var av vond vilje, men skyldes at informasjonsflyten medlemmer imellom ikke har vært god nok.

– Jeg var ikke klar over NF´s minstesatser før inntil nylig. Andre og tidligere medlemmer har visst om det, men det har gått vekk i vervoverføringer, og burde ikke ha skjedd.

Etter å ha forhørt seg med andre frivillige, forteller Christiernin at de eneste forfatterne som har stilt opp gratis på KU´s bokkvelder, er en gruppe debutanter som fikk dekket reise og opphold.

– Da kom NF etterpå og sa at det ikke var greit av oss. Det er bra at forfattere krever honoraret sitt. Dessverre er det begrensende for oss som arrangør at vi ikke har lett for å få støtte fra andre instanser enn NF. Det er en risiko å ta sjansen på å få støtte, og derfor kan vi ikke garantere honorarer.

Utvalget ønsker å tilby gratis eller billige arrangementer da målgruppa er studenter med en liten økonomi.

– Vi vil uansett aldri få så mye inntekter på disse arrangementene at det vil dekke minstesatsen. Vi kan si at KU kan ta seg råd til ett litterært arrangement med forfatterbesøk per semester, dersom forfatteren godtar minstesats. Det er sjelden vi har hatt besøk av forfattere i seinere år.

Resultatet er at bokkveldene går av stabelen med upubliserte skrivende, og ansatte og studenter ved NTNU som får en symbolsk sum for å diskutere en bok.

Veldedighet

Ingvild Herzog i NF forteller at forfattere sjelden diskuterer med hverandre hvilke honorarer de får. Når praksisen varierer, kan resultatet være at kolleger underbyr hverandre eller opprettholder status quo. Selv forfattere som opptrer sammen kan kreve eller måtte akseptere ulike godtgjørelser. Herzog fikk en telefon fra en mindre kjent forfatter som sa at han følte seg litt misbrukt.

– Han hadde tatt seg tidlig fri fra jobben, kjørt i fire timer for å delta på et oppdrag med en lokal og en veldig kjent forfatter på et bibliotek, og kjørt hjem igjen. Så tenkte han: Skal jeg ikke ha betalt for dette? Biblioteket hadde gjort avtalen gjennom forlaget, som tok honoraret som en selvfølge. Den kjente forfatteren ringte oss og krevde fullt honorar og reisegodtgjørelse, mens den mindre kjente fikk reisegodtgjørelse og diett så vidt det var – begge med midler fra forlagene, og ikke biblioteket. Den lokale mente biblioteket hadde gjort så mye godt for ham at han ønska å stille gratis.

Det er ikke uvanlig at biblioteker forventer ubetalte opptredener.

– Jeg får henvendelser der de foreslår at jeg jo kan selge boka etter foredraget. Det blir nærmest veldedighet, sier Fatland.

Biblioteker der forfatteren vanka som ung, er ifølge Herzog en særlig utfordring.

– Innimellom er det selvfølgelig greit at man gjør ting uten honorar, men i det store og det hele bør man kreve det.

Når oppdraget har et veldedig formål eller går ut på å lese på venners boklanseringer, syns mange forfattere det er greit å gå tomhendt hjem.

– Jeg har stilt opp gratis for Amnesty og lignende organisasjoner, sier Fatland. Rishøi forteller at hun gjorde et oppdrag for Miljøpartiet De Grønne, og takka nei da de tilbød honorar.

– Forfattere er ofte samvittighetsfulle mennesker. En ting er veldedighet, en annen ting er blåskjortebusiness. Jeg snakket med et firma som ville at forfattere skulle skrive på en ny, digital plattform som skulle konkurrere med blogger. Forfatterne skulle stille gratis på noe firmaet ville tjene penger på, sier Steffen Sørum.

Herzog bemerker at de færreste forfattere blir rike.

– Men i Norge har vi en blomstrende bokverden, og det er fordi forfattere har råd til å skrive bøker.

Ingvild Rishøi forteller at hun sender den samme e – posten til lite betalingsvillige oppdragsgivere.

– Jeg har laget en forhandlingsmail med en fast formulering, der jeg prøver å virke både ydmyk og proff. Jeg selger gjerne den mailen til andre forfattere! Til en pris vi kan forhandle om.