Først for kvinner og barn

Alt fra moderne kjøkkener til kommunale daghjem ble presentert på den faste Kvinnesiden. Hverdagsliv for store, men også for små, slik som i serien «Våre kommunale daghjem», var godt lesestoff i lørdagsavisen. Serien viste barn i lek og alvor. Særlig det siste, for det var ikke hverdagskost å bli fotografert, som her fra Enerhaugen daghjem i en reportasje fra 20. september 1930.

Redaktør for avisens Kvinneside var ingen ringere enn Rachel Grepp (1879-1961). Hun var journalist og politiker og redaktør for Arbeiderkvinnen og Lørdagskvelden, og i mange år redaktør for Arbeiderbladets Kvinneside. Rachel (Catharina Helland) Grepp kom fra en velstående familie i Bergen. Faren var høyremann, og det vakte oppsikt da unge Rachel ble aktiv sosialist. Sammen med mannen Kyrre Grepp, en markert Arbeiderparti-politiker, var hun aktiv i Arbeiderpartiet. Gjennom hele livet gjorde hun en stor innsats for de svake i samfunnet. Det var helt naturlig å legge veien om Enerhaugen, en av byens fattige bydeler.

Rachel Grepp var opptatt av kulturelle og politiske spørsmål og var blant de første som hevdet at familieproblemer også var politikk. Hun var spesielt opptatt av at helsestellet måtte bli bedre. Innsatsen på disse områdene ble hun hedret for da Oslo kommunes St. Hallvardmedalje ble delt ut for første gang i 1956. I mellomkrigstida var Rachel Grepp den ene av to kvinner som var med i Mot Dag, en politisk gruppe av intellektuelle og arbeidere som tok sikte på å utgjøre en revolusjonær elite. Fire år etter at hun døde, oppkalte Kvinneforeningen i Arbeiderbevegelsen sitt nyetablerte «mødrehjem» etter Rachel Grepp. Det ble til Rachel Grepp Heim Familiesenter, som eksisterte helt opp til vår tid.

På Arbeiderbladets Kvinneside slapp hun til debatt om abortsaken, presenterte nyvinninger innen husmorens områder, saker som «Moderne kjøkkener» og «En praktisk vask». Beretning fra hushjelpenes fagforening og presentasjon av den nederlandske mesteren Rembrandt med maleriet «Min mor» fikk også plass. Rachel Grepp hadde som motto «... med rom for alle og nød for ingen».

I omtalen av Enerhaugen daghjem legges det stor vekt på at det er lyst og luftig. Daghjemmet ligger i en grønn hage med «gamle trær med store susende løvkroner (...) som skaffer skyggefulle pletter i sommervarmen. Langs plankegjerdet er et lite haveanlegg som barna omfatter med stor interesse». Barna kunne være på daghjemmet fra klokka 07.30 til 16.00, og noe lenger dersom mødrene var i arbeid. Enerhaugen daghjem hadde spiserom, hvilerom, to store lekerom og «et pent kjøkken med bryggerpanne hvor vaskeklutene kokes to ganger om dagen». Bestyrerinnen var opptatt av at barna hadde få lekeapparater og tok seg en tur rundt i byen for å se hva som fantes. Der ute var det mye farlig, men en dag... «Omsider så jeg en (huske, red.anm.) på Wahls plass som tiltalte meg, den eneste i sitt slag i byen, og den har jeg så fått laget maken til.» Og barna, ja, de var begeistret og satt uavlatelig på huska.

kultur@dagsavisen.no

Artikkelen ble også trykket i forbindelse med Dagsavisens 125-årsjubileum i 2009.