Forglemmelig og kjedelig i Operaen

Koreograf og teatermaker Jo Strømgren er Den Norske Opera og Balletts huskoreograf, og hver sesong presenterer han enten noe splitter nytt eller noe godt og gammelt fra sitt rikholdige repertoar på en av Operaens scener. I fjor høst kunne vi se den nye, abstrakte samtidsballetten «Stigma» på husets hovedscene, og denne sesongen gir han oss et nytt verk i et abstrakt formspråk, nå på Scene 2. Forestillingen «The Cello» er laget med utgangspunkt i Johann Sebastian Bachs seks cellosuiter (her i innspilling av Truls Mørk), og er tenkt som en forestilling der dans og musikk knyttes tett sammen uten noen øvrig fortellende struktur.

Dessverre faller konseptet med den organiske forbindelsen mellom dans og musikk veldig fort. Det er som om koreografen ikke har klart å finne noe solid fundament for denne forestillingen. Verken dans eller musikk kommer til sin rett, og man sitter ikke igjen med så mye etter endt forestilling.

Bachs seks cellosuiter er blant den klassiske musikkens mest spilte solostykker for strykere, og de ble antagelig komponert i tiden 1717-23. Suiteformen består av ulike barokkdanser, og det er derfor ikke unaturlig eller overraskende at en koreograf vender seg til suiten når hen vil skape et nytt koreografisk verk. Strømgren er heller ikke den første som gjør det. Kunstnere innen andre retninger har også latt seg inspirere av disse uakkompagnerte cellosuitene, som Ingmar Bergman, og preludien fra den første suiten har vært populær blant flere amerikanske filmskapere. Så Strømgrens nye verk står i en sterk kunstnerisk tradisjon hva angår bach-inspirasjon. Derfor er det ekstra synd at denne forestillingen ikke fungerer.