Forgjengelighetens fyrverkeri

Denne uka kommer han med romanen «The Hills», samtidig som han jobber fram mot åpning av to utstillinger i Oslo 22. september. Det er snart ti år siden Matias Faldbakken sjokkerte med romantrilogien «Skandinavisk misantropi» (2001-2008). I mellomtiden har hans status på den internasjonale kunstscenen vokst til han nå regnes som en av Norges fremste samtidskunstnere. Ideen til romanen som nå foreligger, har ligget der hele tida:

– Jeg hadde hele tida som mål å skrive en roman til, men jeg fikk ikke tid før for et par år siden. Ideen har jeg hatt på blokka lenge. Så begynte jeg å skrive noen småting og skjønte at dette ville bli mindre hektisk og hysterisk enn «Skandinavisk misantropi», og at jeg måtte skru ned noen hakk, sier Faldbakken.

Ærverdig restaurant

«The Hills» er en slags svart komedie om sivilisasjonssammenbrudd, lagt til en ærverdig gammel restaurant i Oslo kalt The Hills. Historien fortelles gjennom en hardt plaget og høysensitiv kelner. Som forarbeid til boka har Faldbakken spist på store europeiske restauranter framfor å lese store europeiske romaner. En gunstig bieffekt av livet som internasjonalt ettertraktet kunstner:

– Etter utstillingsåpninger er det alltid middager involvert, så da har jeg ved flere anledninger endt opp på steder der historien sitter i veggene. Noen er strøkne, noen mer sjuskete. I boka har jeg laget en kombinasjon av steder jeg vet om, og lagt den til Oslo, for å se hvordan europeisk historie arter seg her, sier Faldbakken.

– Det finnes egentlig ikke en slik restaurant i Oslo, du har jo potensielt Theatercaféen, men den er jo nyoppusset. Så du får ikke helt følelsen av lange europeiske linjer...

Romanen er nitid detaljrik i skildringene av kjøkkenet, gjestene, maten og restauranten, helt ned til kaviarspade og smulegaffel-nivå.

– Jeg er ikke egentlig en stor tilhenger av sånne skildringer i romaner. Men siden restauranten skulle være hovedpersonen i boka måtte jeg hakke den fram som en skulptur, få fram det materielle, så leseren får et inntrykk av hva det handler om.

På bokas restaurant tviholder man på kontinental eleganse, selv om «Europa har sett bedre dager», som kelneren fastslår. Er forfatteren enig? Har Europa sett bedre dager?

– Det er helt umulig å si. Fortida er en fantasi, den har vi ikke levd i. Framtida er foran oss. Men boka tar opp ideen om «gode gamle dager», en enklere tid, en idé som ligger i bunnen for strømninger som også kan bli ubehagelige.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

In the Pit

Utstillingen til Faldbakken er høstens hovedutstilling på Astrup Fearnley, og har fått navnet «Effects of Good Government in the Pit». Den omfatter arbeider fra hele det siste tiåret, samt flere nye – skulptur, video, trykk, maleri, det hele «konstruert som en sammenhengende installasjon».

– Astrup Fearnley er et ganske populistisk museum, med store banner og plakater, der de satser på å dra inn folk som spiser is på Aker Brygge. De velger popaktige, populære kunstnere med store og fargerike arbeider – gode kunstnere, absolutt. Men i den line-upen er nok jeg litt avvikende. Jeg er norsk, det er derfor jeg får plass der, konstaterer Faldbakken.

– Utstillingen på Astrup Fearnley gir meg muligheten til å treffe et stort publikum med temmelig sært og knirkete materiale. Jeg har alltid vært interessert i å spre vanskelig, antagonistisk idémateriale gjennom populistiske kanaler.

Bobler

Inntil nylig var det planlagt et trippelslipp, der «The Hills» skulle gis ut samme dag som Faldbakken åpner sin store utstilling på Astrup Fearnley og en mindre utstilling på hans faste Galleri Standard, kalt «Boble». Skal dette ses som ett bilde i tre deler, Matias Faldbakkens store triptykon?

– Ikke helt. Det er tre ganske forskjellige opplegg. Boka er en posisjon, Standard-utstillingen er en annen, og på Astrup Fearnley er det mange posisjoner under ett tak.

– Men jeg tenker alltid på arbeidene mine i forhold til hverandre. Når jeg jobber med utstillingen på Astrup Fearnley, tenker jeg på hvordan skulpturene er i forhold til boka, er det en materialitet her som overlapper? Jeg har en viss følelse av at de komplementerer hverandre. Jeg har laget det sjøl, så da finnes det sikkert forbindelseslinjer. Men jeg prakker ikke på folk noen fasit – «her er den store sammenhengen».

– Til utstillingen på Standard har jeg tatt fram blyanten og laget tegninger av såpebobler. Fordi de er morsomme å tegne, det er stor variasjon i såpebobler. Og såpeboblen er et gammelt forgjengelighetsmotiv fra kunsthistorien. Man malte unge gutter som blåser såpebobler, ikke sant. Det har alltid fascinert meg.

Sett i sammenheng med tematikken om det ubønnhørlige forfallet i «The Hills»:

– Forgjengelighet, kan det være en fellesnevner her?

– Det kan være, ja. Hvis du ser på arbeidene mine, har det hele tida vært en sammenbruddsestetikk. Ting går i grus, klapper sammen, knekker ... Det er tydeligvis noe der.