Arundhati Roys nye roman «Ministeriet for den høyeste lykke», er hennes første siden «Guden for små ting» fra 1997. I den tar hun opp temaer som har engasjert henne de siste tjue årene, i en spennende historie om kjærlighet og kjønn, religion og ideologi, krig og politikk.

Forfatteren for store ting

Folk kaller henne «en stemme for de stemmeløse». Indiske Arundhati Roy nekter. Folk kan snakke selv, om de bare får ordet.

– Det fins ingen stemmeløse. Husk det! Det fins kun folk som er fratatt sin stemme, sier Arundhati Roy til Dagsavisen.

Tjue år er gått siden hun skrev romanen «Guden for små ting». Den ble en enorm suksess, så langt solgt i rundt åtte millioner eksemplarer på over førti språk. Da boka ble tildelt den høythengende Booker-prisen, ble Arundhati Roy plutselig hyllet som en slags nasjonalhelligdom i hjemlandet India. Den er siden kåret til en av nittitallets ti viktigste bøker internasjonalt.

– Jeg ble løftet opp på lista over «indere som gjør oss stolte over landet vårt», sammen med blant andre en bombeskaper og en skjønnhetsdronning, og tatt til inntekt for «det nye India». Det var en ekstremt ubehagelig situasjon. Booker-prisen gjorde meg rik for å ha skrevet en bok. Samtidig bor jeg i et land der mange ikke lese, der folk mangler penger til å sende barna sine på skolen, der 300.000 bønder har begått selvmord fordi de er drevet fra sitt eget land, og hvor mange millioner sulter. Selvsagt måtte jeg si imot, forteller hun.

Klar motstandsstemme

For Arundhati Roy er ikke så voldsomt begeistra for dette «nye» India, eller for den sittende statsministeren Narendra Modi og hans hindunasjonalistiske Bharatiya Janata Party (BJP). Hun sammenligner dem med trettitallets fascister og nazister. De tjue årene som har gått siden «Guden for små ting», har hun brukt til å rapportere utførlig om noe av alt som er galt i landet, i essaysamlinger og sakprosabøker.

– Jeg er ingen «forfatteraktivist». Jeg er forfatter. Husk at litteraturen en gang hadde politisk sprengkraft. Jeg mener den fremdeles kan og bør ha det. Forfatteren må være en samfunnsaktør, en kritiker av det hun ser, sier Roy.

Så da India i 1998 stolt annonserte at de hadde utviklet atomvåpen, tok «Indias stolthet» Arundhati Roy tydelig standpunkt imot. Da den gigantiske Narmada-demningen i Gujarat ble hyllet som et vidunderlig framskritt for den nye tida, skrev «representanten for det nye India» en bok som viste hvordan folk fortrenges av demningen, uten tilstrekkelig eller noen som helst kompensasjon, noe som resulterer i ødelagte lokalsamfunn, sult og død. Da indiske styresmakter stolt fortalte at økonomien var på opptur og middelklassen vokser, mye på grunn av multinasjonale selskapers ekspansjon i landet, rapporterte «den indiske suksessforfatteren» Arundhati Roy om hvordan det i klartekst betyr at vanlige folk blir tvunget fra gård og grunn, og at industrien forurenser, hogger ned skog, og dreper hele økosystem rundt seg. Hun er svært kritisk til Indias rolle i konflikten i Kasjmir, og en utrettelig kritiker av det indiske kastesystemet.

Anti-nasjonalist

Ikke minst ser Arundhati Roy rett gjennom det hindunasjonalistiske styret i landet i dag. BJP drømmer om et rent hinduisk land, og går ikke av veien for etnisk rensing for å oppnå dette. I den nye romanen «Ministeriet for den høyeste lykke», hennes første på tjue år, skriver hun om alle disse temaene, og enda flere til, i skjønnlitterær form.

– Det virkelig skremmende nå er hvordan hatet ikke bare fins, men faktisk dyrkes, gjødsles og spres. Hat vokser seg fort sterkt, men er ekstremt mye vanskeligere å bryte ned, å fjerne. Hver gang jeg skrur på TV-en i India nå, føles det som det er «Eksorsisten» jeg ser på. Grønn galle spys ut over alt. India er blitt et protofascistisk samfunn.

Den gamle kolonimakten er borte, men ikke problemet.

– India koloniserer seg selv. De på toppen tjener seg rike på de på bunnen, slik koloniherrene i sin tid uttømte koloniserte land. Samtidig som antallet millionærer i India stiger, har vi flere som lever i ekstrem fattigdom og akutt sult enn de fleste afrikanske landene som får mer oppmerksomhet for det.

Rigid kastesamfunn

Hovedpersonen i «Ministeriet ...» er Anjum. Hun ble født som muslimsk gutt, men vet at hun er jente, det inderne kaller hijra. Etter å ha overlevd en hindunasjonalistisk massakre av muslimer, ironisk nok fordi hun er hijra, driver hun som voksen et slags herberge på en gravlund. Det blir et fristed for allslags utstøtte. Konvertitter, fattige og forfulgte.

– Jeg gjør ikke noe spesielt for å få stort mangfold i bøkene mine. Det er sånn India er! Går man nedover gata i Dehli, vil man møte folk med ulikt kjønn, utseende, språk, religion, bakgrunn, ideologisk ståsted – folk med alle mulige historier. Alt jeg har opplevd og sett, avleirer seg i meg, blir til noe jeg kan bruke. Jeg er en slags sedimentær bergart.

Kastesystemet

– For utenforstående virker nok India som det komplette anarki. Men bare for utenforstående. Egentlig er India et ekstremt finmasket, veldig sterkt nett, der hvert eneste individ har en fast plass i nettet. Denne er det ekstremt vanskelig å frigjøre seg fra. Det handler om religion, kjønn, klasse og økonomi, men aller mest om kaste. Også innad i hver kaste er det underkategorier, med tilhørende yrker. Systemet er ekstremt rigid. Bare rundt en av hundre gifter seg utenfor kasten sin.

Forfatterens foreldre tilhører den ene prosenten. Moren var syrisk kristen fra overklassen, faren bengalsk hindu av lavere klasse. Ekteskapet ble regnet som skandale. De skiltes da forfatteren var to år.

– Kanskje er det på grunn av bakgrunnen min jeg graviterer mot folk som ikke passer inn i nettet. Alle jeg skriver om i «Ministeriet for den høyeste lykke», støter mot grensene i seg selv, og brytes mot boksen deres kjønn, klasse, hjemsted eller religion burde plasserer dem i.

Går imot Gandhi

På svært vellykket vis, har kritikere både i Norge og ute i verden konkludert. Tabloidene her hjemme landet på fem og seks på terningen for «Ministeriet ...».

– Jeg kan fortelle folks historier. Men jeg kan ikke late som jeg representerer dem. Gandhi holdt på sånn. Han huskes liksom som en stor humanist. Men han kjempet bare for at folk skulle behandle folk i lavere kaster pent, ikke for å avskaffe hele kastesystemet. I Sør-Afrika, der han angivelig fikk sin politiske oppvåkning, jobbet han ikke mot apartheid, men for at apartheidsystemet skulle innføre tre dører på toalettene: en for hvite, en for svarte, og en for indere – siden han mente indere sto over svarte rasemessig, og at indere av høy kaste burde behandles «som ariere». «Dere som tilhører den urørbare kasten», sa han, «trenger ikke være bekymret. For jeg skal representere dere».

Det blir helt feil, mener Arundhati Roy.

– Problemet er jo at det i det hele tatt fins noe sånt som «urørbare» mennesker, som uansett evner kun får utføre de skitneste jobbene. At det fins en religion som ser forskjell som noe hellig og dermed rett. Og at folk ikke får representere seg selv. Det må vi stå imot, det må vi endre. Det er solidaritet og samhold verden trenger, ikke «stemmer for de stemmeløse».