Andrea Bræin Hovig spiller læreren i «Det er meg du vil ha». FOTO: ARTHAUS

Forelska 
i lærer‘n

En ungdomsskolelærer blir forelska i sin femtenårige elev. I filmen «Det er meg du vil ha» spiller Andrea Bræin Hovig læreren. Selv om hun synes overgrep er noe dritt.

«Det er meg du vil ha», sier den bråmodne, 1,90 høye, muskuløse og skjeggete femtenåringen til sin 32 år gamle lærer på ungdomsskolen. Og har rett. Læreren er forelska. Selv om hun vet at det er feil. Forbudt. Umulig. Selv om hun egentlig er forlova og skal gifte seg med en teologistudent, og etter hvert gift med samme mann, som nå er blitt prest.

Hun er forelska likevel. En følelse som blir gjengjeldt.

- En utrolig komplisert situasjon, sier Andrea Bræin Hovig til Dags­avisen.

 

Ingen juridisk gråsone

Hun spiller hovedrollen, faktisk den eneste rollen, i Dag Johan Haugeruds nye film, som forteller lærerens versjon av historien. Gjennom hele «Det er meg du vil ha», hviler kameraet på hennes ansikt, stort sett i svart/hvitt, mens hun framfører sin fortelling, fra A til Å. Det er langt mer fascinerende enn det lyder.

- Jeg er veldig heldig som aldri har vært i lærerens situasjon selv. Det er minefelt bare å uttale seg om det. Jeg er utrolig opptatt av at jeg ikke på noen måte forsvarer overgrep. Jussen ligger der. Det er utrolig viktig. Overgrep er noe dritt. Aldeles forferdelig. Den seksuelle lavalderen er seksten år, denne gutten er femten. Hun er dessuten hans lærer. Man skal være trygg når man sender ungene sine på skolen, speideren, fotballen, korpset. Overgrep skal ikke skje.

 

- Men var det overgrep?

Men var det virkelig et overgrep når begge partene ønsket det like mye? Er det en formildende omstendighet at læreren i det lengste kjemper imot? At hun vegrer seg fordi hun vet det er ulovlig? Filmen stiller alle spørsmålene, indirekte gjennom lærerens refleksjoner.

- Verken gutten eller hans mor mener at noe overgrep har funnet sted i denne situasjonen. Det ville være veldig nedlatende å påstå at det likevel var det, i akkurat dette tilfellet. Samtidig er det kun en side av fortellingen, dette. Læreren får ubegrensa taletid til sin versjon. Det er det som gjør det så komplisert, sier Hovig.

 

Ekte intervju

Filmens manus er skrevet av Sonja Evang, basert på intervju med en kvinne som faktisk opplevde det læreren i filmen forteller om: Å bli forelska i en elev, og miste jobb og ektemann som følge. Det er en av grunnene til at filmen oppleves så autentisk. Replikkene er ikke forfattet, men basert på et ekte intervju:

- Jeg sa ja til rollen fordi likte teksten. At den er så klønete, med ufullstendige setninger, repetisjoner, tankesprang - akkurat sånn vi faktisk snakker. Det har jeg aldri sett før. Dessuten ville jeg gjerne jobbe med Dag Johan Haugerud, sier Andrea Bræin Hovig.

 

Sympatisk overgriper

Hun er uten tvil den andre viktige grunnen til at filmen virker så ekte. Det kunne like gjerne vært en dokumentar, dette, så lett er det å tro på hovedpersonen i Andrea Bræin Hovigs skikkelse.

Skuespilleren møtte ikke læreren før hun spilte inn filmen, men har møtt henne i ettertid:

- At manuset er en levende persons fortelling, gjør det litt vanskeligere for meg å uttale meg om henne. Jeg ønsker ikke å støte henne. Jeg er blitt spurt om jeg var skeptisk til å gjøre overgriperen så sympatisk. Men jeg har aldri hørt noe sted at overgripere ikke kan være sympatiske?

 

Åpner diskusjon

Da filmen ble vist ved en festival, mente en dame i publikum at den forsvarte overgrep.

- Det synes ikke jeg i det hele tatt. Da jeg spilte inn filmen, tenkte jeg ikke på at jeg skulle forsvare læreren eller ikke. Det er verken min eller filmens oppgave, tenker jeg. Bra kunst er sånn at man kan fylle ut selv. Når kunsten lar være å påstå noe så veldig hardt, kan det ramme flere inntrykk og erfaringer og tolkninger.

gerd.elin.sandve@dagsavisen.no